London.

I London hadde Lille Løve ett ønske: Å kjøre lekebuss. Lekebuss er betegnelsen han bruker på de sight-seeing-bussene som kjører omkring her i byen. De er røde med to etasjer. I London var det nesten bare lekebusser. Vi klarte med stor møye å finne ut av en liten flik av bussystemet, og tok en buss til Oxford Street. Der var det mye folk, såpass mye at Lille Løve syntes det var helt greit å sitte stille på en café med en smoothie en stund. Så gikk vi til Hamleys. Det var gøy, det. Det er en kjempestor lekebutikk i fem etasjer der de selger alt man kan ønske seg av leker. Det er nesten litt vanskelig å forklare hvor mye leker det er der. Det var med nød og neppe jeg klarte å la vær å kjøpe en hel del- altså; brannbiler og fly og all slags lego og fjernstyrte helikoptre og allverdens tegnesaker og boble-blåse-dingser og Hello-Kitty-effekter og jeg vet ikke hva. Til meg selv. Spesielt alle de fine tusjene. Sukk. Lille Løve grabbet tak i et sverd som kunne lage gigantiske såpebobler og var fornøyd med det, og med å få leke litt med et Playmo-fly som sto fremme så barn kunne leke.

Av mystiske årsaker havnet vi på lekebuss også dagen etter, og av minst like mystiske årsaker kom Lille Løve på at den lekebutikken, mamma, DEN kunne vi ta en tur innom igjen. Denne gangen kjøpte vi walkie-talkies. Morro. Men det var litt for mye folk der for Lille Løves smak, og etter å ha kjørt radiostyrt bil en lang stund sa han ”Nå kan vi godt gå på kjolebutikk, mamma. Jeg skal ikke løpe omkring og gjemme meg”. Hey! For en snill gutt, tenkte jeg, og så gikk vi inn i en kjolebutikk, der Lille Løve straks løp og gjemte seg. (The road to hell is paved wirh good intentions). Jeg fikk allernådigst lov til å prøve et skjørt som jeg kjøpte, og det var jeg storveis fornøyd med.

I London møtte vi også Tingeling med familie. Hun er eksakt like gammel som Lille Løve, så nær som på to dager, men hun veier sikkert halvparten av det han veier, og er liten og veldig søt. Som en alv. Lille løve er stor og sterk. De fant vel bare sådær tonen med hverandre, men Superpappa og jeg er enige om at foreldrene hennes er helt herlige mennesker å være sammen med- lette å prate og le med. Som sist åpnet de dørene sine og inviterte oss inn i et ekte engelsk hjem, der vi fikk vin og te, og så tok de oss med på den lokale italienske restauranten der vi fikk fantastisk italiensk mat. Tingelings pappa, har glutenallerig akkurat som meg, og det er fint å ha en matrådgiver i London. Han bestilte helt glutenfri mat til meg. En av dagene var Lille Løve og jeg ute og lekte med Tingeling og mammaen hennes. Det var Beach Festival i London da vi var der, og de to gravde seg ned i en slags kunstig strand. Lille Løve tok av seg mer og mer klær, og var til slutt helt i nettoen. Det krevde litt av meg å få ham til å gå med på å ta på seg litt igjen, men han ga seg for argumentet at engelske damer ikke satte pris på å se luren til små gutter. Helt uforståelig for Lille Løve, men han godtok det, som så mange andre merkelige ting jeg bestemmer, av typen ”Ingen is før middag” og ”ikke borr i veggene”

Også i denne bloggen må det nevnes: Denne sommeren har vært annerledes, på en veldig trist måte på grunn av bomben som gikk av i Oslo, og på grunn av skytingen på Utøya, 22.07.2011. Til sammen gikk 77 verdifulle liv tapt på bare noen timer en lørdag alle trodde skulle bli en vanlig regnværsdag. Dette har preget hele Norge, og vi har nok snakket om det hver eneste dag. Vi har vært lei oss og sinte og numne, og har følt et stort behov også for å lese om det som skjedde, både om de som mistet livet, om de som overlevde, og om mannen som gjennomførte de grusomme handlingene. Så er det jo sånn at en treåring merker at det oppstår en rar og uvanlig stemning uten å forstå det som har skjedd. Lille Løve likte ikke at vi plutselig var så alvorlige og ikke ville tulle og leke, men tvert om satt forydpet i hver vår datamaskin. Han sa det ikke, i stedet begynte han å bølle. Jeg har prøvd å fortelle littt, at mange mennesker er lei seg fordi mange andre mennesker er borte, og om at det hadde vært en bombe i Oslo. Lille Løve ville se bomben, men den var det jo ikke mye igjen av. Vi snakket litt om bomben, men det er neimen ikke så lett å forstå. Det er det jo ikke for oss voksne heller, dette uforståelige som har skjedd. På grunn av Lille Løve har jeg sett minimalt med tv-bilder fra de grusomme tingene, men flere fra Oslo og alle rosene som lå overalt i dagene etterpå, fra roseseremonien og fra taler og konserter. Det var utrolig vakkert i Oslo med alle rosene, og stemningen var varm og åpen, folk snakket med hverandre på en annen måte enn ellers, og det føltes godt å være i byen. Bare noen dager senere dro vi til London, og det føltes vanskelig og nesten galt å dra fra Oslo. Likevel fikk vi en fin tur til London.

I London var alle sjokkerte over det som hadde skjedd i Norge, og når folk der fikk vite at vi var norske, snakket de om hvor grusomt de syntes det var og hvor sjokkert alle var over at noe slikt kunne skje i det fredelige landet vårt.