Lille Løve i snøen.

Tur til hytta vår på "fvellet".

I helgen var vi på hytta på fjellet. Både Superpappa og Lille Løve liker seg godt der, jeg også, men de to er nok enda mer begeistret. Det er ikke strøm eller innlagt vann, det blir ikke noe mas om dusjing om kvelden, ei heller er det tv der, kun en gammel (men veldig fin) radio. Lille Løve får følgelig MYE oppmerksomhet når vi er på hytta.

Denne gangen hadde Morfar og Bestefar kommet opp over et døgn før oss. Besteforeldrene har spandert en ny gassovn til hytta for at det skal bli fortere varmt når vi kommer opp. Det kan nemlig ta litt tid å varme opp en hytte som har stått tom og kald i månedsvis. Neste gang vi kommer opp skal vi starte gassovnen, og vi satser da på at det er fin innetemperatur etter kanskje bare noen timer. Nå har vi både vedfyring, oljefyring og gass.

Da vi kom opp var det kveld og ganske mørkt, men likevel månelyst. Det blåste en del. Vi ble møtt ved bilveien av Morfar og Bestefar. Lille Løve ble kjempeglad over å se dem! Han satt i baksetet og ropte; ”Bestefar, Morfar, her er jeg!”. Vi fikk på både ham og oss selv masse klær, og Superpappa hentet ned ski fra skiboksen. Utenfor bilen var ikke Lille Løve like pigg. Han var helt på gråten. Det var mørkt og kaldt, og han sto og trippet med ski på bena. ”Jeg sryser, mamma!”, sa han. Vi satte i gang et verbalt motivasjonsarbeide som sikkert ville ha fått de norske skiløperne til å ta enda flere gull enn de allerede har gjort, og Lille Løve tuslet avgårde med Superpappa på den ene siden og meg på den andre. Han gikk så fint på ski! Han skle avgårde, og han hverken gråt eller klagde. Vi ble stolte over hvor tøff han var alle sammen.

Vel fremme på hytta var det godt og varmt, og vi lagde litt mat som vi spiste sammen. Klokka var langt over leggetid for Lille Løve, likevel, eller kanskje nettop derfor, ble han aldeles rasende da jeg sa det var leggetid. Han hylte og kjeftet, og så sovnet han som en stein.

Dagen etter rakk vi så vidt å spise frokost og få på oss skiklær før Tante B kom kjørende. Det var stor stas for Lille Løve. Tante B hadde nemlig (i et øyeblikk av overmot?) lovet at hvis Lille Løve lærte henne å gå på ski, skulle hun lære ham å hoppe på ski. Sånne løfter slipper man ikke unna. Ikke langt fra hytta hadde noen bygget en liten hoppbakke! Sånn flaks! Vi gikk alle mann bort dit, og Tante B fikk prøve seg på å hoppe. Det så gøy ut, syntes både Lille Løve og Superpappa. De hoppet sammen, og ikke før hadde de kommet ned, så hørte vi ”EN gang til, pappa”. Dette gjentok seg mange ganger mens vi som ikke hoppet tok bilder. Faktisk ble jeg så opptatt av å ta bilder at jeg knapt fikk sett et eneste hopp i virkeligheten. Til slutt fikk vi lurt Lille Løve til en pause, og så bestemte han selv at vi skulle gå tilbake til hytta. Han satte avgårde, og ville til og med at jeg skulle holde meg i staven hans, for å gi meg litt drahjelp i oppoverbakkene. På hytta ble det lunsj, pølsegrilling i solveggen! Lille Løve syntes pølsene var litt varme, så han la snø på før han spiste dem. ”Se, pølseslush”. Hm.

Deretter tok vi en tur til nærmeste Fjellstue. Lille Løve satt i pulken og ropte ”Fortere, pappa, fortere, fortere!” Man kan nok lett påstå at det var Superpappa som fikk mest trim den dagen.

Fremme i Fjellstua kjøpte vi kaffe, kakao og brus, men Lille Løve, som var uthvilt etter å ha sittet i pulk, ville helst løpe omkring både inne og ute. Ute var det to reinsdyr som lå i en innhegning og tygde på gress, og Lille Løve fant dem interessante, spesielt det reinsdyret med bare ett horn. Da vi hadde ledd litt av det enhornede reinsdyret en stund, og tøyset med at den kanskje kunne få inn svensk tv, sa Lille Løve; ”Mamma, reinsdyret sier at du er en bæsj”. Forståelig nok.

På hjemveien, sånn sirka fem minutter fra hytta, sovnet Lille Løve, og så sov han en times tid. Da han ble vekket ble han såpass sur at han nektet å spise middag. Han tok likevel noen munnfuller røkt Kolje etter hvert. Ved et tilfelle kastet han seg inn i diskusjonen rundt bordet ved å si ”Det var VELDIG interessant”, og jeg tenkte, ”du verden, hvor tar han det fra”, før han fulgte opp med ”og veldig bæsj”. Akkurat. Helt aldersadekvat, altså.

Også den kvelden var han ganske trøtt, men ville han legge seg frivillig? Neida. Nye protesthyl, men sovnet som en stein.

Søndag dro alle unntatt Superpappa, Lille Løve og jeg. Før de dro fikk Tante B, Morfar og jeg en liten skitur. Etter at de andre dro tok Superpappa seg en tur på en fjelltopp. Det ble en ganske rolig dag.

Mandag våknet jeg av at vinden rusket i hyttetaket og snøen skle av og falt til marken med dumpe smell. Lille Løve våknet og sa ”Mamma, hva er det som bråker sånn?”. ”Det er vinden som rister i hytta”, sa jeg. Lille Løve tenkte litt, før han sa ”…eller kanskje det er en gravemaskin?” ”Tror du det?”, sa jeg, ”men hvordan skulle den ha kommet seg hit?” Dette overhørte Lille Løve. ”En, to, tre, fire gravemaskiner. Eller to. Og en lastebil”. Det viser seg altså at Lille Løve er litt av en bygutt! Da han kom ut og ble blåst overende, forsto han at vinden faktisk kan bølle og bråke en hel del med folk, og vi pratet litt med den om det utover dagen. Det var ti plussgrader og sol, så vinden var ikke så kald. Snøen raste fra taket i ett sett, og Lille Løve og Superpappa måkte. Etter en del rydding og en liten tur til hoppbakken igjen gikk vi til bilen. Det var ikke så lett for Lille Løve å ta den turen, med vindkast som dyttet ham hele tiden.

Hele bilturen hjem så Lille Løve samme episode av Handy Manny, om og om igjen, den episoden der Handy Manny fikser blålyset på en brannbil. Superpappa fikk ikke helt med seg hva han så, men sa etter et par timer; ”det høres ut som om det er samme episoden hele tiden!” ”Det er fordi det ER samme episoden hele tiden”, sa jeg, og fikk til sist overtalt Lille Løve til å se en annen episode.

Det var godt å komme hjem igjen også, til leker og badekar og senga, og til en tilværelse uten bråkete vind og takras, og med barne-tv, men vi drar nok snart på hytta igjen! Vi må prøve den nye gassovnen!