Nå om dagen skravles det. Lille Løve har mye han vil fortelle og formidle, og prater mer enn gjerne om ting vi har opplevd. Innimellom bruker han ord på helt andre måter enn det som er vanlig, eller setter sammen egne ord. For eksempel har han vært opptatt av en opptaker på telefonen min, og ikonet for den er en mikrofon. ”O er den mikkesonen”, sier han. Etter at vi var på helsestasjonen (der Lille Løve hadde det kjempegøy fordi de hadde en veldig fin trebil, mens jeg ikke synes det var fullt så gøy å være der) snakker han stadig om ”helsemikkesonen”. ”Mamma, æ den helsemikkesonen tengt i dag?” Han har spurt noen lørdager om vi ikke kan gå dit, og da er det jo stengt. (Ellers hender det også at jeg sier den er stengt for å slippe flere spørsmål om å gå dit). Her en dag fikk han en ny lykt (han er glad i lykter), og etter å ha lyst litt med den en stund, sa han gledesstrålende”det æ en mikkeson”, før han slengte seg ned ved (leke)pianoet sitt og begynteå spille og tralle litt. Et strålende show for oss foreldre (som ikke kommer oss ut så mye lenger på andre show).
En annen ny betegnelse han har kommet med er ”Trondhjemsparken”. Det er det vi andre kaller ”Frognerparken”. Vi gikk dit en dag Superpappa var i Trondheim på jobb, og ettersom Lille Løve bestemte seg for at han BARE ville til Trondheim og jeg tenkte det kunne være hyggelig for ham å komme til Frognerparken og leke, ble det til at vi dro til Trondhjemsparken. Det har det blitt hetende.
Ellers kommer det noen forholdsvis lange setninger enkelte ganger. Som ”Pappa, hvis du har lyst, kan du ta deg litt middag!” eller, som her om dagen, da jeg hadde kjøpt frukt, og Lille Løve sa ”Er det bare sånne røde druer uten tein?”. Det var det heldigvis.
En annen ting han gjør er å bruke ”må” som forstavelse til flere ord, i stedet for det som egentlig skal være der. For eksempel leser Superpappa ”Måvisa” hver dag. I dag tok vi ut sykkelen og Lille Løve sa at han skulle vise meg noen triks. Jeg sa at hvis han skulle begynne å trikse med sykkelen ville jeg nok bli litt nervøs. ”Nei, mamma, da blir du ikke måvøs, det går bra med deg”, sa Lille Løve. Jaja. Nerver av stål der, altså. Og hva trenger man hvis man søler? Selvsagt en måvett. ”Jeg kal tørke deg med måvetten, Mamma”, sier Lille Løve, og visper fornøyd en serviett omkring i ansiktet mitt før jeg får tenkt meg om.
I dag, da vi igjen skulle til ”Trondhjemsparken”, sa Lille Løve (tenk dere nå en sånn kommentator-tone, som om han skulle kommentere en fotballkamp) ”Ja, for der kan vi kli på den tore klia, og vi kan løpe, og vi kan klatre, og vi kan få litt hjelp til å komme ned hvis vi synes det er litt vankelig”. Alt i samme kule tonen.
Da vi i helgen var i selskap med familie og Lille Løves fetter kom til middag, ble Lille Løve spurt om han husket fetteren sin. ”Husker du A, Lille Løve?” En halvtime senere kom Mormor og Morfar, og Lille Løve sa høflig til en av sine tanter: ”Husker du Mormor?” Da Morfar var innom i går, sa Lille Løve til meg; ”Husker du Morfar, mamma?”. Det er bare å bite seg i tungen og prøve å ikke le alt for mye, mens man sier, ”Ja, jeg husker Morfar, men hyggelig at du spør”.
Fy søren, så morsomt det er!
