Tell om doktorn, mamma!

I sommer hostet Lille Løve lenge, sikkert i tre uker, og til slutt syntes Mormor at det var på tide med en tur til lege. Ettersom vi var noen timers kjøring fra Fastlegen (eller "Hvitedoktoren", som Lille Løve kaller ham), ble det en time hos GamleDoktoren (fortsatt Lille Løves benevning). Vi har fortalt historien om da vi gikk til GamleDoktoren sikkert femti ganger, og sånn som dette er den:

Vi ventet på venteværelset, da GamleDoktoren sa at det var Lille Løve sin tur. Inne på kontoret tok GamleDoktoren frem et stetoskop og lyttet på Lille Løves bryst og rygg mens Lille Løve pustet forsiktig og fulgte nøye med. Så sa GamleDoktoren at det var litt skumle lyder og at Lille Løve måtte ta en blodprøve, et lite stikk i fingeren. Vi gikk ut i gangen og satte oss til å vente utenfor Laboratoriet. Jeg sa; "Lille Løve, nå skal vi snart inn til en dame, og hun kommer til å stikke deg litt i fingeren. Det stikker litt, men går veldig fort over". Lille Løve sa; "Ikke stikke meg i fingeren." Jeg sa "Jo, du må det, skjønner du". Jeg husker ikke hva Lille Løve sa i virkeligheten, men i historien vår sier han "Okay". Så kom vi inn på Laboratoret og jeg satte meg i en stol med Lille Løve på fanget. Damen sa at hun skulle stikke ham i fingeren, gne litt på en liten løvefinger og stakk kjapt, før hun klemte ut litt blod ned i verdens minste glassrør. Lille Løve fulgte interessert med og ga ikke uttrykk for at det var spesielt ubehagelig. Da Laboratoriedamen spurte om hun skulle stikke Ku i fingeren syntes Lille Løve likevel det var nok og sa "nei". Det samme svarte han da damen spurte om han ville ha plaster. (I motsetning til andre barn, som ofte elsker å få plaster, gråter Lille Løve helt utrøstelig når han får på et plaster, og vil bare ha det av så fort som mulig). Så gikk vi ut på gangen igjen og ventet litt før vi kom inn til GamleDoktoren. (Da oppdaget vi også at han hadde dobbel dør, når man åpnet døren kom man bare rett på en ny dør, som man måtte åpne for å komme inn på kontoret). GamleDoktoren sa at prøvene var fine og at vi kunne dra hjem. "Og så sørte vi hjem til Momo og Mofa", avslutter Lille Løve denne historien.

For en ukes tid siden var vi hos HviteDoktoren, altså fastlegen. Grunnen til at vi skulle dit er at Lille Løves ene øye ikke ser ut til å henge helt med. Når han ser i den ene retningen kommer det ene øyet liksom ikke helt bort i øyekroken. Dette har vi lyst til å finne ut av så fort som mulig. Historien om den undersøkelsen er litt vanskeligere for Lille Løve å henge med på. Jeg tror ikke han syntes det var så gøy. Sånn opplevde jeg det:

Vi kom inn til legen, Lille Løve kom helt plutselig på at han ikke egentlig ville det, så jeg måtte bære ham inn og ta ham på fanget. Legen bare gjøv rett løs på undersøkelsen av øynene til Lille Løve uten å gjøre seg kjent, og Lille Løve bare gjemte hodet i armkroken min. Et litt dårlig utgangspunkt for en god undersøkelse. Fastlegen bare fortsatte med sitt og ville at Lille Løve skulle se på en blyant som han førte frem og tilbake foran øynene til Lille Løve. Lille Løve beveget selvsagt hodet frem og tilbake og fulgte blyanten. "Du må ikke bevege hodet", sa fastlegen, "hold hodet stille og følg blyanten med øynene". Jeg holdt hodet til Lille Løve og fastlegen fikk vel nesten sett om øynene så dit de skulle.... Så sa fastlegen at Lille Løve skulle se på nesen hans, og så skulle han bevege hendene inn foran et øye av gangen. Lille Løve så ned. Fastlegen gjentok at Lille Løve måtte se på nesen hans. Jeg var på dette tidspunkt litt oppgitt, både over at Lille Løve, som pleier å være ganske omgjengelig, nektet å se på fastlegen, men også ganske oppgitt over fastlegens mangel på å tilpasse undersøkelsen til en gutt på to år, så jeg foreslo at Lille Løve kunne se på nøklene sine. Det gjorde han, men hver gang fastlegen viftet med en hånd foran et øye, så Lille Løve ned. Fastlegen ble nok litt irritert, likevel brukte han en ganske blid tone da han sa "Hvis ikke du ser fremover blir vi sittende her i dag. Har du lyst til det?" "Nei", sa Lille Løve. Jeg var enig. Så prøvde fastlegen seg med "Kanskje dere to skal gå ut på venterommet og bli enige om du skal gjøre det jeg sier eller ikke, så kan dere komme inn når dere har blitt enige om det?". Her ble jeg litt i tvil om hva han mente, så jeg sa "Hvor lang tid har du tenkt vi skal sitte der?" Nei da mente han at vi kunne komme inn mellom noen, da, vi kunne bare si ifra. Så jeg sa at jeg tror ikke det er noe jeg kan si som gjør at Lille Løve presterer bedre hos deg, og da sa fastlegen "greit" og skrev en henvisning til øyelege, så nå skal vi dit.

Da vi gikk ut fra kontoret, sa Lille Løve: "Skulle han ikke lytte på meg, mamma?"

Etter dette utsagnet skjønner jeg at jeg må forberede ham bedre før neste øyeundersøkelse, altså hos spesialist. Han husker jo bare GamleDoktoren som lyttet på ham, og var forberedt på mer lytting. Men jeg håper minsann også at spesialisten er bedre forberedt på at det er en liten gutt han skal undersøke, en som ikke forstår ironi enda, ei heller kan ta lange og komplekse instruksjoner. Hvis en lege skal undersøke barn i ulike aldre, bør han sette seg litt inn i hva barn i ulike aldre kan ta imot av beskjeder, han må kunne tilpasse undersøkelsen til det nivået barnet er på. Ellers får han anbefale en annen lege! Og vi får satse på å holde oss friske fremover, jeg kjenner at jeg har ikke så veldig lyst til å ta med Lille Løve til HviteDoktoren igjen med det første!

Spyling!

Siste bilde fra sommeren 2010 på bloggen blir av Lille Løve som spyler. Det ble mye spyling i sommer. Blomster ble godt vannet, bassenget fylt til randen, og man kunne aldri være trygg på om man satte seg på en våt stol når Lille Løve hadde vært på ferde. Fjell, hus og biler kunne også fint spyles, og mamma, pappa, tanter og besteforeldre, jammen ble vi ikke litt spylt alle sammen.

Mer maling.

To andre ordentligemalere som Mormor har fått i hus, er Gråpus og Gustav Mahler. De er to buskete katter som maler kjempehøyt. Gråpus ville helst ligge ved siden av Lille Løve og passe på mens han sov, og Gustav Mahler kunne finne på å følge etter oss når vi var ute og gikk. Lille Løve var litt interessert i kattene, men kunne også rope ”BØ” til dem. Da ble Gråpus redd, mens Gustav Mahler rynket brynene og så fornærmet ut. Stort sett virket det som om Lille Løve og kattene satte pris på hverandres oppmerksomhet.

Male, male, male.

I sommer har Superpappa hjulpet Mormor og Morfar med å male hus. Superpappa, Morfar og Lille Løve skrudde og snekret opp et stilas på null tid, og så satte Superpappa i gang med å male. Rett som det var hadde Lille Løve også tatt en kost, riktig nok den som var til å vaske veggen med FØR den skulle males, men jammen lot den seg fint dyppe i malingspannet. Så malte han litt på stilaset og bakken før han ble stanset av Mormor og meg. Selvsagt ble han sur, men så fant vi på noe annet han kunne jobbe med, og så var det noen bringebær som måtte plukkes og spises.

Han er en ordentlig arbeidskar, Lille Løve

Stranda!

Hver gang vi kommer til en strand, setter Lille Løve i gang med å grave. Hvor omfattende gravingen er, avhenger av redskapen. Bøtte og spade? Stor spade? Trillebår? Flere bøtter? Han ordner og graver, og etter en halvtime ser stranda ut som et anleggsområde. For oss er det ganske deilig, han sysselsetter seg selv. Han liker også å bade, og er ikke redd i vannet i det hele tatt! Så når jeg sier ”jeg skal bare svømme en liten tur, Lille Løve, så kommer jeg tilbake til deg” (Han har nemlig blitt redd, eller sint, eller begge deler, hver gang jeg har tatt meg en svømmetur), sier han ”Jeg kall bae sjømme littentur, mamma, så kommejeg tilbake”. Og så står han i vann til godt oppå den lille magen og vifter med armene i vannet en stund, til han snur seg og sier ”nå kom jeg tilbake, mamma”. Finemang

Sommeren 2010.

Sommeren 2010.

Da er ferien over, og Superpappa og jeg må igjen gå på jobb, mens Lille Løve må fordrive timene i barnehagen. Jeg er litt spent på hvordan det går den kommende uken. Lille Løve sier ”IKKE barnehagen, mamma”. ”Jo”, sier jeg, ”snart skal vi på jobb og du skal i barnehagen igjen”. Lille Løve ser ikke glad ut. Han snurper munnen igjen, rynker brynene og sier "IKKE BARNEHAGEN, MAMMA!" Jeg regner likevel med at han synes det er ok når han vel blir vant til deg igjen.

Ferien har vi tilbrakt på Sørlandet, dels hos ”Momo” og ”Mofa”, og dels hos ”Bettesar” og ”Bettemo”. Her har vi latt humla suse, Lille Løve har sprunget naken omkring, vi har vært på stranda begge steder, spist litervis med bringebær, rips og litt jordbær, og minst en is om dagen. Lille Løve har vannet og vannet og vannet, kun avbrutt av litt spyling, og hopping i lite plaskebasseng. Superpappa og Lille Løve har malt hus og gravd grøfter. Innimellom har vi sovet, solet oss (men det er ikke så lenge man får sitte i ro med Lille Løve i nærheten, han liker å ha oss i aktivitet) og spist god mat.

Det har også vært en sommer med masse sommerfugler, og Superpappa har vært på sommerfugljakt med kamera.

Lille Løve har blitt en reser på å klatre og gå på ujevnt underlag. ”Kall vi klatrrre litt, mamma?” var en fast replikk de siste dagene av ferien. Da vi sa at det noen steder var for bratt til å klatre uten tau, fant han et par taustumper som han BAR på MENS han klatret. En helt ny teknikk, altså.

Jeg skal prøve å skrive litt om litt av hvert fremover, og legge ut noen bilder.