Utelåst!

Her en dag var det strålende vær. Vi var alle tre ute på verandaen vår. Superpappa og jeg satt og nøt solen, og Lille Løve lagde mat på kjøkkenet sitt. Plutselig fant Lille Løve ut at han ville gå inn i stuen, og så kom han på at han ville stenge døra til verandaen, slik han pleier å gjøre for å tøyse med oss. I alle fall tror jeg han tenkte det før han lukket døra med et brak. Først tittet jeg inn på ham og skar grimaser, og sa ”Neeei, ikke steng oss ute!”. Og så kjente jeg på døra. Aha. Stengt ute, ja. Nettop. Han stengte døren så hardt at håndtakene på innsiden falt ned (det har vært tørt og varmt en stund, og døren er nå lett å lukke sammenliknet med det den var for noen uker siden) slik at døren rett og slett var stengt. Jeg må innrømme at jeg kom med noen mindre pene gloser, og gjorde Superpappa oppmerksom på det faktum at vi nå hadde mer enn tid nok til å nyte solen. Superpappa ble IKKE blid, og sa at han visste jo at dette kunne skje og at vi burde ha passet bedre på. Lille Løve på sin side (av glasset) begynte tydeligvis å lure på hvorfor i all verden vi ikke åpnet døra og kom løpende inn og si ”neineieni”, for så å gå ut igjen slik at han kunne lukke døren igjen osv osv.

Vi prøvde å tenke ut ulike løsninger på denne litt kinkige situasjon. Først prøvde vi å få Lille Løve til å åpne. Han klarte fint å vri opp det nederste håndtaket. Det øverste er vanskeligere, det er alt for høyt oppe for ham, men vi prøvde å få ham til å stå på en stol. Først hentet han en campingstol, så hentet han den lille barnestolen sin som sitter fast i et bord og som han spiser i, men ingen av dem var særlig bra å stå på. Da ga han opp, og gikk og la seg litt inni et teppe på gulvet, før han dunket hodet i gulvet og begynte å gråte. Jeg mistenker at dette var for å få meg til å ta til vettet og ikke sitte der ute og skape meg på verandaen, men heller komme inn og trøste ham.

Ettersom Lille Løve midlertidig streiket, veivet vi over mot naboene (som vi ikke kjenner) og fikk ropt en liten nødmelding, uten bruk av morsealfabetet, men det var så vidt. De kunne fortelle at de selv hadde vært i samme situasjon som oss, så de forsto vår fortvilelse og ville gjerne hjelpe. De klarte å finne telefonnummeret til Tante K, og ringte henne, men der var det bare telefonsvarer. Åja. Vi husket plutselig at hun hadde sagt hun var opptatt i kveld. Men ikke ta telefonen? Maks uflaks. Senere kunne Tante K melde at hun hadde drukket vin og kost seg, og slått av lyden på telefonen for å slippe å bli ringt av kunder som tror hun jobber 18 timer i døgnet (noe vi mistenker henne for å faktisk gjøre noen ganger), men hun sa at de meldingene hun hadde fått rett og slett var så pass kryptiske at hun trodde det var meldinger som var sendt feil. Hm. Heldigvis kom naboene på at de som nettop har satt inn nye låser i dørene våre har ekstranøkkel, men de husket ikke hva låsesmeden heter. Det husket damen i første, som satt ute og drakk vin på sin veranda, og så fikk naboene ringt låsesmed. Han hadde lyd på telefonen, og han forsto situasjonen og var på vei på en to tre. Hurra! Da var det bare en bekymring igjen: Lille Løve alene i stuen.

Han hadde gitt opp å gråte for å få oss til å komme, og gikk over til å trekke ledninger ut av tv. Så begynte han å demontere høyttalere. Alt ble gjort litt demonstrativt, som om han ville si ”men hvis jeg ødelegger høyttaleren, DA kommer dere vel inn?”. Så fisket han ned kameravesken med kamera fra stuebordet, og tittet på meg. Han så veldig lur ut mens han sakte åpnet kameravesken, tok ut kamera og satte seg til å undersøke det. Så ble han en stund så opptatt av kamera at han glemte at vi var så kjipe og ikke ville komme inn til ham, men så kom han bort til døren (som er av glass) og tittet ut. ”Jeg ta bilde av deg, mamma” sa han. Jeg tenkte at bare han er fornøyd kan det være det samme med kamera, så jeg forklarte lenge hvordan han skulle slå på. Til slutt fikk han det til, og så var han opptatt med kamera en stund, til han gikk lei fordi minnekortet var fullt og han ikke fikk tatt bilde. Så ble han litt lei seg og litt sint igjen, og vi begynte på nytt å oppfordre ham til å hente en stol og prøve å åpne. Og jammen gikk han ikke og hentet en stol, som han klatret opp på, men så var han for kort, eller håndtaket var for høyt oppe. ”Det er for høøøøyt, mamma” sa han, og da sa jeg at ”det er greit, min Lille Løve, lek litt mer med kamera, du. Nå kommer det snart en mann som låser seg inn, han skal hjelpe oss inn til deg”. Lille Løve så spørrende ut, så jeg gjentok at ”snart kommer det en mann som låser seg inn i gangen og kommer inn og åpner døren for oss.” Lille Løve tittet alvorlig på meg, og sa ”Men ikke en kummel mann, mamma?”. ”Neida”, sa jeg, ”en SNILL mann”. Og så kom den snille mannen, han låste seg inn og åpnet døren for oss, og fortalte at det samme hadde skjedd med ham, men han hadde klatret ned takrennen. DET hadde ikke falt oss inn, selv om jeg må si jeg fikk tanker om at vi burde ha en liten boks der ute (låsbar, for å forhindre klåfingrede små løver fra å komme til), den skulle inneholde vann, en mobiltelefon (som stadig må sjekkes, slik at den har nok strøm på batteriet), en taustige, en varm genser (jeg var temmelig glad dette ikke skjedde i 20 minus), og kanskje en pose potetgull.

Med tanke på hvor vanlig det tydeligvis er å bli utelåst på verandaen er en sånn ”redningsboks” kanskje en god forretningsidé?