Saft suse!

Det hadde vært en lang dag der Lille Løve og jeg hadde hatt våre uoverensstemmelser. Han insisterte for eksempel på å kryse veien uten å holde meg i hånden, mens jeg på min side insisterte på å holde ham i hånden. Dette resulterte i at han stoppet opp eller satte seg på knærne midt i gangfeltet slik at jeg måtte løfte ham opp og bære ham over mens jeg samtidig trillet vogna, og han brølte som om jeg hadde mishandlet ham. En del sånne uoverensstemmelser hadde vi hatt, men nå var det kveld og jeg prøvde å få i Lille Løve dagens siste måltid, noe SUNDT, ikke salte pinner eller syltetøy rett fra glasset, som han ser sitt snitt til å ta hvis det står syltetøy fremme (han har forstått trikset med å sette frem en stol!). Så der satt vi, og det gikk tregt med maten, men han hev nedpå en hel kopp med saft. Dette ble jeg faktisk litt glad for, han er ikke så god på å drikke mye, enten det er vann eller saft. Så da han ba om mer, og jeg nettop hadde laget meg et stort glass, hellte jeg en del av min saft ned i hans kopp. Av en eller annen grunn var ikke dette godt nok. Dette skjer ofte for tiden; et eller annet blir feil og det er umulig for meg å forstå helt hva som blir feil, men feil blir det. Når Lille Løve synes at noe blir feil, kommer det ofte en verbal ytring for å uttrykke dette, som ”N EEEIII”, eller ”IKKE”. Og for å understreke den verbale ytring hender det ofte at han kaster noe, det han har for hånden. I dette tilfellet: Saft. Før jeg fikk tenkt meg om hadde jeg fått et glass iskald saft i fanget og nedover bena. Jeg må innrømme at jeg skvatt og kom med et lite hyl, og så ble jeg rett og slett temmelig sinna! Dere får ha meg unnskyldt, men det hadde som sagt vært en lang dag. Så jeg tok mitt saftglass, nesten som en refleks (men jeg vet at det var en bevisst tanke der om at dette kanskje ikke var så lurt….), og helte det over ham! Saften var kald, Lille Løve satt bare i bleia, og han er ikke vant til slik behandling, så han begynte å grine. Jeg, på min side,begynte å le! Jeg holdt på å le meg halvt ihjel! Så da lo Lille Løve også. Og så ble vi enige om at ingen av oss fortjente mer saft på en stund.

Dette er jo, selvsagt, pedagogisk selvmål, som Superpappa uttalte da han kom hjem fra butikken og fant meg krabbende med vaskekluten under kjøkkenbordet og Lille Løve lekende ”titt-tei” under et håndkle på stolen sin (jeg måtte jo gi ham et varmt håndkle etter å ha dusjet ham i kald saft…), med noen urørte fiskepuddingbiter på en tallerken foran seg. Men det var innmari gøy!

(Og man kan bli ganske sprø etter en dag med uoverensstemmelser, altså!)