Tilvenning og barnehage, nok en gang.

Lille Løve har begynt i barnehagen. Det var kjempetrist å si adjø til Dagmamma, men vi bor jo heldigvis i samme område, så vi treffer forhåpentligvis på hverandre. Vi snakker om henne og har bilder. Kanskje er det meg som savner henne mest, det var så hyggelig å veksle noen ord med henne om morgenen, hun var alltid i godt humør og hadde noe morsomt å si. Men: Tilbake til barnehagen, der vi altså har hatt tilvenning. Det må sies at det gikk litt lettere denne gangen enn hos Dagmamma, noe jeg tror vi kan takke Dagmamma for, samt at Lille Løve er eldre, da, men Dagmamma har nok åpnet øynene for at det finnes hyggelige mennesker å tilbringe tid med utover den nærmeste familien. Dog har det ikke gått helt smertefritt. Ånei. Første uken var fire dager satt av til tilvenning og det gikk helt toppers. Lille Løve smilte og brydde seg ikke noe om at jeg forsvant, han sov godt i barnehagen og var begeistret for barnehagetante M og for alle de nye lekene. Så kom fredagen da jeg skulle på jobb. Den dagen var det ingen voksne Lille Løve kjente i barnehagen. Han så litt betuttet ut da jeg gikk. Neste arbeidsdag var det masse grining da jeg skulle gå. Huff! Og det gjentok seg de neste dagene. Ikke noe særlig å gå fra en stortutende liten løve. Heldigvis har personalet vært flinke til å sende sms om at ”Nå går det bra”.

Så kom en periode der Lille Løve ikke stortutet, etter noen lange klemmer sa han til seg selv flere ganger: ”Pappa ente Lille Løve sin. Pappa ente Lille Løve sin” (det er nemlig Superpappa som henter), og med denne trøsten – om at han BLIR hentet – slo han seg til ro. Barnehagen rapporterte at han så ut til å ha det supert når han vel var der.

Og nå går har han gått i barnehagen i to måneder, og det går enda litt lettere. Lille Løve tusler inn med matboksen sin og setter seg ned for å spise litt frokost, han vil gjeerne ha meg med inn, men hvis han har med seg smoothie eller juice som han VET jeg synes han skal spare til senere, sier han ”Hadet, mamma” mens han tar frem smoothien for å drikke den med én gang. I dag hadde han med eplemos, og da han fikk se det, sa han ”ta av lokket mamma”, og da jeg sa ”skal du spise alt syltetøyet nå? Vil du ikke ha det på brødskiva?” sa han ”Mamma finne skje”, og ”Hadet, mamma”. Så det syltetøyet var nok ikke borti noen brødskive før det nådde magen.

Men så lenge han er fornøyd er jeg det.

Bleier (igjen).

Bleier og deres innhold blir en naturlig del av hverdagen når man har barn.
Lille Løve synes ikke det er stas å skifte bleie. Han har ikke tid! Det er så mye som skal gjøres og undersøkes. Å legge ham ned for å skifte bleie har jeg nesten gitt opp, det skjer kun i nødsfall. Han står, jeg bytter bleia. Stort sett står han forholdsvis stille til bleieskift er over, men han både snur seg og bruker armene i skuffer og skap. Han prøver også å stikke av mens rumpa er ren og bar, før ny bleie kommer på, og det hender jeg løper etter ham en stund før jeg får på bleie og bukse.

Et spørsmål om å skifte bleie besvares ofte med ”IKKE”, uansett hva det måtte være i bleia. Av og til kan det hende han sier ”Bæssa”, men det er sjelden. Dermed må jeg ofte ta en liten titt nedi bleia, spesielt hvis jeg merker noen mystiske odører.

Nå tror jeg imidlertid at jeg må bli litt mer diskrét når jeg sjekker, eventuelt må jeg bli bedre til å si ifra at jeg skal sjekke. Her om dagen skulle jeg rydde i noen klær, og jeg satt på huk på gulvet, med Lille Løve tuslende omkring for å ”hjelpe meg”. Plutselig dro han ut bukselinningen min bak og prøvde å titte nedi, samtidig som han mumlet ”mamma bæssa”. Så der fikk jeg den, sånn er det når noen bare tar seg friheter titter nedi buksa di bak!

Vi, og da tror jeg spesielt det gjelder Lille Løve, gleder oss til ordet ”potte” gir mening!

Født med ski på bena?

I påsken har Lille Løve fått prøve å gå på ski for første gang! Mormor og Morfar kjøpte brukte ski, nye sko og bindinger og nye staver, og da Superpappa, Lille Løve og jeg kom opp på fjellet til hytta vår (som Morfar hadde varmet opp et døgn, ren luksus!) var skiene allerede der. Tante K var også med! Det var ganske spennende å prøve dem på, det syntes både jeg og Lille Løve. Da skiene vel var på, begynte Lille Løve bare å tusle avgårde! Det var både morsomt og imponerende! Riktignok gikk han jo på samme måte som han går uten ski, og stavene brukte han til å dunke litt i snøen med, slik han så vi gjorde men uten å helt oppfatte hvorfor. Vel. Etter 15 minutter var det nok, ”IKKE SI, IKKE SI”. Den er grei, bare å ta det på alvor. Vi prøvde oss i korte økter og etter noen dager begynte Lille Løve å skli litt mer på skiene når han flyttet dem fremover. Stavene ble han ikke helt fortrolig med (tavene mine, tavene mine, IKKE tavene, IKKE tavene), men noe må vi jo ha igjen å lære neste år. Han fikk også følelse med å kjøre nedover bakker, i all hovedsak med mye støtte, men også bittelitt med den der følelsen av å balansere mens man sklir nedover på ski helt alene. Alle fire voksne var ivrige etter å lære bort sine beste skitriks til Lille Løve.

Lille Løve syntes også det var veldig gøy å hjelpe til å hente vann, han fikk bære tomme bøtter ned til bekken, det er også en jobb som må gjøres! Han likte så godt å gå på ski (i korte økter, vel merke) at han fortsatte med det da vi kom til Sørlandet. Både hos Mormor og Morfar og hos Bestemor og Bestefar var det en snøflekk igjen i hagen, akkurat nok til å gå noen runder, noe Lille Løve gjorde hver dag.

Og så var skiskoene Lille Løve fikk SÅ fine, de liknet akkurat på skoene til Superpappa og Morfar, og det i seg selv var nesten like gøy som å gå på ski.