Egypt, del 2.

Vi bodde i en ganske stor leilighet med balkong. Der var det høyt under taket, og rent og pent. Hver formiddag kom en hyggelig mann og vasket for oss. Den andre dagen hadde han laget blomster av håndklærne på sengen, altså en slags skulptur, utformet som OG pyntet med blomster. Min (kanskje litt fordomsfulle) konklusjon var at han godt kunne tenke seg litt tips. Og litt tips ble det. Etter en dag der håndklærne hang normalt på badet, kom neste skulptur på sengen: To svaner! Også overstrødd med blomster. Jeg angrer bittert på at jeg ikke tok bilde av kunstverkene. Han viste seg å være en veldig hyggelig fyr, og fikk mer tips. Det var jo også så rent og pent at det var fortjent. Dessuten tullet han bare litt passe med Lille Løve, ikke alt for mye, og han tørket pent opp en dag Lille Løve tømte ut en juicekartong på gulvet. Neste dag kom vaskemannen med en lang forklaring som jeg ikke forsto før han hadde sagt det tre ganger. Han ga ikke opp. Det han forklarte var at guidene gir informasjon til turistene om at de, hvis de er fornøyde, kan levere tips i resepsjonen. Den vil bli fordelt på alle. Det vaskemannen forklarte meg var at det blir den ikke. De pengene går rett i lomma på han som står i resepsjonen. Vaskemannen ser aldri noe til de pengene. Derfor delte vi ut til litt forskjellige, vi. Vaskemannen fikk litt, Håndklemannen fikk litt (selv om han alltid knurret til Lille Løve) og resepsjonsmannen fikk litt.

Håndklemannen hadde ansvar for alt rundt bassenget. Han delte ut og tok inn håndklær. Etter hvert forsto vi at det gjaldt å ta et håndkle allerede før frokost og holde av en solseng, ellers ble det fort opptatt, både ved bassenget og ved stranda. Ved bassenget drakk vi kaffe og is-slush med bringebærsmak og litervis med vann. Vi solte oss, leste ”Den tredje store boken om Pulverheksa”, og klistret klistremerker i Lille Løves klistremerkebok. Vi tok siesta midt på dagen, da sov vi eller slappet av inne. Så var vi på shoppingsenteret like over veien, Il Mericato, der de hadde kaffe, vann og mat, og biler man kunne putte en polett på og kjøre i noen minutter. Lille Løves favoritt var brannbilen!

Hotellet hadde en strand som det gikk buss til hver halvtime. Den var fin for oss voksne, med parasoller og trapp ned til et korallrev, der fiskene nysgjerrig snuste på deg helt inne på grunna. Vi kjøpte en dykkermaske og snorkel, og lå og tittet på dem, mens de på sin side altså snuste på oss. Det var så dypt der at man ikke kunne se bunnen, men bare blått, blått hav (og andre snorkleres ben og armer, de lå jo der og fløt og tittet de også).

Late dager, med andre ord! Deilig! Sol, bading, mat og avslapning. To massasjetimer hver fikk vi også til!

Pruting var en utmattende greie som vi bare prøvde oss på noen få ganger. I souvenirbutikken på hotellet kunne en boks juice koste fem Egyptiske pund den ene dagen og femten den neste. Jeg ble så lei av ”I give you spescial price, my friend” at jeg ikke handlet noe mere der.

Nest siste kvelden fikk Lille Løve (og delvis også Superpappa) slått ut håret ordentlig. Da var det festkveld med tradisjonell egyptisk dans. Det var fint å se på, drakter i masse flotte farger, og både menn og damer som danset. Lille Løve danset også, han hoppet omkring mellom solsengene vi satt på, og var stadig en sleng utenom dansegulvet. Endelig ble det tid for at danserne bød opp publikum til dans. Lille Løve og Superpappa hev seg med, og danset med liv og lyst. Folk heiet like mye på Lille Løve som på danserne, tror jeg. Så kom en mann med stort skjørt og støvletter, som fortsatte underholdningen. Han begynte med å snurre rundt, og så snurret han mer og snurret mer, og etter bare noen minutter var i alle fall jeg svimmel. Jeg er sikker på at han snurret i 15 minutter, mens han gjorde forskjellige ting-han holdt på noen runde lokk som han stadig lagde nye formasjoner med, og så begynte han å snurre skjørtene sine, som viste seg å være tre, rundt livet og hodet og halsen og jeg vet ikke hva, han snurret og snurret og så ut som et juletre til tider. (Lurer på om man kunne leie ham inn til julaften, han kunne snurre og vi stå stille og synge?) Det var veldig gøy å se på, og Lille Løve ville helst utpå og danse. Da det til slutt kom en magedanser gikk vi og la oss for å forhindre at Lille Løve gikk bananas på dansegulvet.

Siste dagen kjøpte vi julegaver, men det er hemmelig, selv om Lille Løve nok kan komme til å røpe seg litt her og der. Turen hjem gikk bra, selv om Lille Løve ble grusomt lei av å stå i kø på flyplassen. Han sovnet heldigvis på flyet, og vi lot ham sove. Da vi kom til Gardermoen, fikk vi beskjed om at flygeren mente det var for dårlig vær til å lande og vurderte å fly til Torp. Vi ble ikke så glade. Vi hadde avtale med Tante K om å samkjøre, for hun hadde også vært på tur. Heldigvis landet vi trygt,og superpappa foreslo at flygeren hadde lagd litt dramatikk for å hente inn de siste Egyptiske pund folk hadde med seg i tips!

Egypt, del 1.

Egypt

Ettersom soilrør har blitt renovert her i huset, og vi så frem til to uker uten både kjøkken og bad, bare med en porta-potty på balkongen i minusgrader å glede seg over, valgte vi å ta en tur til Egypt. I forkant av turen til Egypt, slo en øreverk til i øret til Lille Løve. Jeg ble lettere panisk for at turen skulle bli avlyst, og holdt ham hjemme fra barnehagen to dager! Nesespray ble flittig brukt av skrekk for ørevondt under flyturen. For første gang testet vi alle Otrivin før flyet tok av. Om det var Otrivinens fortjeneste vet vi ei, men ingen fikk vondt i øret.

Lille Løve, Superpappa og jeg, har altså vært på en ukes ferie i Egypt. Tre blekansikter med rennende neser landet sent en kveld på flyplassen i Sharm el Sheikh. Der var det varmt og deilig, og så mørkt at vi ikke så annet enn blinkende kasinoer og en og annen palme langs veien der vi satt i bussen til hotellet. Lille Løve var utslitt og prøvde å stikke av samt ble rasende et par ganger, men til slutt satt vi alle på bussen, og all bagasjen var med. Før vi kom frem hadde vi snakket masse om nattbad, og Lille Løve var veldig innstilt på dette, men ombestemte seg. Han syntes nok det var litt skummelt. I stedet ble det nattmat og søvn, noe som absolutt var på tide!

Dagen etter spiste vi frokost, og fant oss en plass ved barnebassenget. Der var det langgrunt, og det så veldig tilforlatelig ut, men vi oppdaget snart at det var såpeglatt! Fort gjort å dette på rumpa der, og både små og store stavret seg uti som Bambi på isen. Lille Løve, som er en forsiktig sjel, nektet å gå uti etter et par fall. Crocs hjalp litt på motet, men ikke allverdens. Det beste var å bli båret ut i vannet og ”sjømme” med oss voksne. Etter hvert fikk vi også lånt oss en bademadrass, og på den seilte Lille Løve og Superpappa omkring i bassenget. Siste dagen fikk Lille Løve til og med en sjømmetur på Superpappas rygg i Voksenbassenget. Lille Løve sparket ifra så godt han kunne og storkoste seg.

De egyptiske mennene (ja, for det var jo stort sett bare menn som jobbet, bare noen svært få damer) var villt begeistret for Lille Løve. Stadig skulle de stille seg i veien for ham, prøve å ta fra ham ting han bar på, eller knurre til ham (fordi han var en liten løve). Lille Løve syntes dette ble i meste laget i starten, og ropte ”MAMMA”. Jeg kom til unnsetning og knurret tilbake eller svarte på spørsmål og lot mennene ta bilde av Lille Løve. Innimellom syntes også jeg at det ble litt mye, særlig fordi Lille Løve sjelden fikk gå i fred i matsalen, noe som gjorde at det ble lite ro rundt måltidene. Dessuten skulle de stadig klappe ham på det lyse håret og susse ham på kinnet. En kveld kom Lille Løve og jeg hjem etter en tur på handlesenteret. Jeg hadde kjøpt meg en bikini som lå i en liten hvit pose, som Lille Løve insisterte på å bære. Vi møtte en av mennene på hotellet, og han tok straks tak i posen Lille Løve bar, og spure om han kunne få den. Lille Løve holdt igjen og sa ”MAMMA”. Sånn sto de en liten stund og dro i posen til jeg ble lei, og da mannen igjen spurte om han kunne få posen, sa jeg, med mitt bredeste smil, ”nei, det kan du ikke, for i den posen ligger min bikini”. Egyptske menn blir sikker på et vis vant til oss turister som sprader blekfete omkring i bikiniene våre, men de har sikkert ikke så lyst til å komme hjem med én. Han så ganske flau ut og slapp posen, så Lille Løve og jeg kunne fortsette vår ferd. En annen gang var det en drosjesåfør som stoppet midt på motorveien fordi han plutselig kom på at han ville ha bilde av Lille Løve. Han fotograferte i vei, mens bilene passerte.

Flere av de egyptiske mennene som tullet mye med Lille Løve var hotellets massører som ville massere oss. En av dem fortalte at han skulle bli pappa til en jente om to månede, og han ville gjerne at Lille Løve skulle gifte seg med henne. Da en av de andre fikk høre dette, sa han at hvis vi ga ham et år, skulle han finne seg en kone, gifte seg og få en datter som Lille Løve kunne gifte seg med, og hvis de giftet seg, skulle Lille Løve få en kone til på kjøpet. Vi er ganske sikre på at dette var bruk av både humor og selvironi. Det var nemlig ikke få ganger per dag vi fikk tilbud om å få noe på kjøpet hvis vi bare kjøpte noe. Jeg trodde imidlertid ikke egypterne ville være ute etter norske menn, jeg ble jo advart mot skumle egyptiske menn av både den ene og den andre før jeg dro! Blant annet fortalte en dame på jobben at da hun var der for en tid tilbake, alene med sønnen sin, ble han stadig spurt ”How many camels for your mother?”, og han spurte henne ”Hvorfor sier de det, mamma???” Vanskelig å svare på for helnorske damer. Her var det altså tvert om. Ikke en eneste gang var det noen som tilbød noen kameler for meg.

Drosjesjåfører og drosjekjøring, ja. Ikke så enkelt, det. Vi insisterte på sikkerhetssele, også i baksetet. De tok det som en fornærmelse. ”Jeg kjører veldig bra”. Jadda. Men alle de andre, da? Kjører de også bra? Vi maste fælt om dette og var nok ikke så populære! For oss hjelper det ikke på sikkerheten at de har en lykkeamulett dinglende i frontruta!

Halloween (sent ute)

Halloween. Hva skal man nå mene om det. Hrumf. Altså, jeg er ikke veldig begeistret. Ikke sånn at jeg gleeeder meg til halloween. Jeg har stort sett benyttet anledningen til å bli kvitt alt gammelt godteri jeg har hatt i skapet! Ikke veldig gammelt, altså, ikke sånn helsefarlig gammelt, men alt som ligger der og ikke blir spist, sånt fra tax-free og ting innkjøpt til fest som vi er lei og ikke spiser. Og så har jeg lukket døren og tenkt at det er godt det er over for denne gang.

Når man får barn, blir det jo litt annerledes. I barnehagen koste deg seg veldig med halloween! De malte på syltetøyglass og pyntet med dem, de dekorerte med gresskar og de laqde skummel pynt som hang i taket. Alle barna kledde seg ut, Lille Løve var spøkelse i hvit, flagrende drakt, med tilhørende hette der han tittet ut gjennom to hull (og, kom vi på, så ut som et Ku Klux Klan-medlem i miniatyr, ikke så bra akkurat det, da).

I huset der vi bor, og i de andre husene som ligger rundt, er det mange barn. Foreldrene til noen av dem har startet en liten tradisjon med å feire halloween. Barna kler seg ut, går rundt og ber om godteri, og så grilles det pølser over bål og spises kake etterpå. Barna går bare til hverandre, slik at ingen som ikke vil ha besøk får masende barn på døra.

Lille Løve var yngst i flokken. De andre var ganske skumle. Det var spøkelser og skjeletter, sjørøvere og Supermenn, og en del hekser. Etter litt tenking kledde jeg ut Lille Løve som en liten djevel, mest fordi vi har en rød ulldrakt, slik at han kunne holde varmen.

Lille Løve er ikke så begeistret for godteri (enda), så han forsynte seg beskjedent av de fatene som ble budt frem. Da var pølse med lompe og sjokolademuffins (eller "Sånn bruuun muffin, som han sier) mye mer populært. Superpappa bakte boller, og han ble også veldig populær da han kom ut og bød på varme boller, spesielt blant alle damene.

Ettersom jeg ikke har snakket med de andre foreldrene, legger jeg mest ut bilder av Lille Løve. Det ble også med noen hekser, og superpappa, og så tok jeg med et bilde av Supermann også. Jeg får heller fjerne det hvis mammaen hans ikke vil det skal være der.

Og som dere skjønner, halloween ble riktig så trivelig i denne formen.

Øyedoktoren.

Nå har vi vært hos Øyedoktoren. Jeg må tilstå at jeg var litt måvøs på forhånd. Ville Lille Løve gjøre noe av det Øyedoktoren sa? Ikke godt å vite. Vi har snakket masse om Øyedoktoren og om at når vi skulle dit, ville det være best å gjøre det som han sa. Jeg sa at hvis Lille Løve ikke forsto kunne han si det til meg, og at kanskje Øyedoktoren kunne prøve på meg først. På mitt forslag om å gjøre som Øyedoktoren sa, svarte Lille Løve ”Nei”, men da jeg sa at hvis vi gjorde sånn som han ba om, ville vi være der mye kortere, ble han litt mer innstilt på å samarbeide. Vel. Vi fant frem og kom oss inn og opp, og så ventet vi en stund på venteværelset. Lille Løve var i topp humør og jeg tenkte ”yupp, detta går bra”, men da vi ble ropt opp og skulle inn til legen, strittet Lille Løve imot og sa ”Nei, mamma, jeg vil ikke”, med snev av panikk i stemmen. Jeg fikk buntet ham sammen og med inn på kontoret for å prøve å roe ham ned litt der, og så tok Øyelegen over. Han var flink! Han fikk Lille Løve til å se på stolen vi skulle sitte i, som han kunne kjøre opp og ned, og så satte vi oss i den, jeg med Lille Løve på fanget. Øyedoktoren lyste i øyet med lykt (og vi som har sagt her hjemme at man ikke skal lyse seg selv eller andre i øyet, nå lysese det friskt i øyet når som helst og helt uten respekt for undertegnede), og han kunne slå av og på taklyset med fjernkontroll! (Imponerte? Det er jeg.) Så prøvde han å få på Lille Løve 3D-briller for å se på 3D-bilder i en bok (det som er SÅ tidsriktig nå), men den gikk ikke. Da tok han frem et kort med 3D-bilder på. De var ganske vanskelige å se, synes jeg. Han spurte Lille Løve om han kunne peke på elefanten. Jeg så så vidt et omriss av en elefant, men det kunne nesten ha vært noe annet litt rundt også (kanskje JEG har samsynsvansker og sjeler? Si ifra i så fall). Uansett har vi ikke vært så opptatt av elefanter her hjemme, så Lille Løve gjorde ikke mine til å peke. Så spurte Øyedoktoren om Lille Løve kunne peke på bilen. DA pekte Lille Løve på elefanten. Øyedoktoren tok det som en spøk, men jeg er ikke helt sikker. For meg var det ganske vanskelig å se bilen også (….), men så spurte Øyedoktoren om Lille Løve kunne peke på en stjerne. Da siktet Lille Løve seg inn, og med en bestemt liten pekefinger traff han stjernen midt på, samtidig som han sa "DER!" Øyedoktoren var fornøyd. ”Det betyr at øynene jobber sammen”, sa han, ”hvis de ikke gjorde det, ville han ikke se den stjernen”. Bra. Så tok Øyedoktoren på seg en hodelykt og lyste litt mer i øynene til Lille Løve, og holdt litt foran øynene hans med noen sorte … greier, og så var han fornøyd. Han mente at Lille Løve ikke sjeler, men at det kan se slik ut fordi han er litt bred mellom øyene, slik at når det ene øyeeplet er i ytterste øyekrok vil man se litt hvitt på utsiden, men det vil man ikke se på det øyet som er i innerste øyekrok. (Eller noe sånt). Øyedoktoren ville at vi skulle komme tilbake om et år, ”Da kommer han til å ta på seg briller, gjøre alt og synes at det er gøy” sa Øyedoktoren. Han var helt super! Han prøvde ikke å presse Lille Løve til noe som helst, og han sa hele tiden at ”du er så flink!” og ”dette går jo kjempefint”.

Jeg tenker det var en fin erfaring å ha med lege, både for meg og Lille Løve! Og enda litt bedre at Øyedoktoren mente alt var i orden!

Høst og hyttetur.

Vi har vært på fjellet, eller på fvellet, som Lille Løve sier. Vi tok en helgetur, og dro på fredag ettermiddag, etter jobb. Superpappa og Lille Løve pakket bil i en fei, så da jeg kom hjem var det bare å kjøre. Etter en times kjøring, spiste vi middag på veien, løvbiff og pommes frites. Lille Løve ble så opptatt av alt mulig annet på cafeen at han fikk sin mat i en doggybag, og vel nede i bilen gle alt ned. Vi handlet også litt på veien. Da vi kom opp var det mørkt. Og da mener jeg mørkt. Superpappa var rustet til tennene for fjelltur, som den ”erfarne fjellfolk” han er, dere vet, de man kan lytte til i følge fjellvettreglene. Lille Løve hadde sin lykt i sekken og jeg? Null lykt. Dermed gikk vi i flokk og følge, kun i lys fra Superpappas lykt. Det var riktignok masse stjerner å se, men de er jo litt langt unna. Vi tuslet over mot hytta og Lille Løve tok det hele pent. Superpappa rekognoserte litt og avgjorde at han måtte bære Lille Løve litt noen steder, grunnet mye vann. Så vi vasset rundt i mørket, men fant frem, etter Superpappas rekognosering. Vi kom oss over den smale brua over bekken, og da var det lett å finne hytta. Det var godt å komme inn, og vi hadde fått med oss både litt mat og litt drikke, så vi led ingen nød. Superpappa fyrte opp i ovnen så det ble varme. Lille Løve var helt utslitt av alle inntrykk, og sloknet forholdsvis fort den kvelden.

Lørdagen startet Superpappa dagen med å hente resten fra bilen, før han sopte inn pappapoeng ved å ha tatt med seg en planke og to tau! Lille Løve og Superpappa borret hull i planken og knyttet på tau, og vips hadde de laget en huske. Hvis det bare hadde vært noen trær med fine, rette grener, hadde det ikke vært noen sak å henge den opp. De fant en gren som var bare litt skjev, sånn at husken kunne knyttes opp. Den svingte litt skjevt, men ettersom Lille Løve har sett mye på Mamma Mø og Kråka, har vi lært oss en sang derfra, der Kråka lusker på Bonden mens Bonden sitter på en huske. Så det gjorde vi når vi ikke svingte på husken, vi lusket. Jeg satt på husken og Lille Løve snek seg omkring med en kvist foran ansiktet mens han sang ”Jeg lukker, så tille jeg kan”.

Så kjørte Superpappa nesten til toppen av Dagrønut, og vi gikk opp dit og drakk ekte fjellvann og spiste sjokolade. Lille Løve nektet å gå, jeg tror han syntes bakken var veldig humplete sammenliknet med i Oslo, men vi bar ham på ryggen, og det likte han. På vei ned fikk vi jammen til en snøballkrig også, i en liten snøflekk. Det var strålende sol og fantastisk utsikt over omkringliggende dalstrøk, der det må ha vært tykk tåke, så vidt vi kunne se.

Søndag gikk vi til Kilden og hentet vann. Lille Løve satt nok en gang på ryggen, og vi moret oss med at Superpappa gjemte seg bak trær og sa bø når vi kom gående. Og jammen så vi ikke småfisk i en liten bekk ned fra vannet ved kilden. Artig.

Etter den turen var det bare å rydde og pakke, og så satte vi oss i bilen. Et spennende stopp til hadde vi; Superpappa vasket bilen i en vaskeautomat og vi satt alle inni bilen mens den ble vasket. Det er en historie vi har fortalt og fortalt om og om igjen, det viste seg å være såpass spennende at det ble skummelt, med både spyling og noen grønne tentakler som skrubbet bilen. Til slutt ble det hovedvekt på spennende, etter at Lille Løve satt trygt plassert på Superpappas fang, med full oversikt. Så nå sier han stadig ”kan du tellom da pappa vakka bilen, mamma?”

Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur!

Skravlerier.

Nå om dagen skravles det. Lille Løve har mye han vil fortelle og formidle, og prater mer enn gjerne om ting vi har opplevd. Innimellom bruker han ord på helt andre måter enn det som er vanlig, eller setter sammen egne ord. For eksempel har han vært opptatt av en opptaker på telefonen min, og ikonet for den er en mikrofon. ”O er den mikkesonen”, sier han. Etter at vi var på helsestasjonen (der Lille Løve hadde det kjempegøy fordi de hadde en veldig fin trebil, mens jeg ikke synes det var fullt så gøy å være der) snakker han stadig om ”helsemikkesonen”. ”Mamma, æ den helsemikkesonen tengt i dag?” Han har spurt noen lørdager om vi ikke kan gå dit, og da er det jo stengt. (Ellers hender det også at jeg sier den er stengt for å slippe flere spørsmål om å gå dit). Her en dag fikk han en ny lykt (han er glad i lykter), og etter å ha lyst litt med den en stund, sa han gledesstrålende”det æ en mikkeson”, før han slengte seg ned ved (leke)pianoet sitt og begynteå spille og tralle litt. Et strålende show for oss foreldre (som ikke kommer oss ut så mye lenger på andre show).

En annen ny betegnelse han har kommet med er ”Trondhjemsparken”. Det er det vi andre kaller ”Frognerparken”. Vi gikk dit en dag Superpappa var i Trondheim på jobb, og ettersom Lille Løve bestemte seg for at han BARE ville til Trondheim og jeg tenkte det kunne være hyggelig for ham å komme til Frognerparken og leke, ble det til at vi dro til Trondhjemsparken. Det har det blitt hetende.

Ellers kommer det noen forholdsvis lange setninger enkelte ganger. Som ”Pappa, hvis du har lyst, kan du ta deg litt middag!” eller, som her om dagen, da jeg hadde kjøpt frukt, og Lille Løve sa ”Er det bare sånne røde druer uten tein?”. Det var det heldigvis.

En annen ting han gjør er å bruke ”må” som forstavelse til flere ord, i stedet for det som egentlig skal være der. For eksempel leser Superpappa ”Måvisa” hver dag. I dag tok vi ut sykkelen og Lille Løve sa at han skulle vise meg noen triks. Jeg sa at hvis han skulle begynne å trikse med sykkelen ville jeg nok bli litt nervøs. ”Nei, mamma, da blir du ikke måvøs, det går bra med deg”, sa Lille Løve. Jaja. Nerver av stål der, altså. Og hva trenger man hvis man søler? Selvsagt en måvett. ”Jeg kal tørke deg med måvetten, Mamma”, sier Lille Løve, og visper fornøyd en serviett omkring i ansiktet mitt før jeg får tenkt meg om.

I dag, da vi igjen skulle til ”Trondhjemsparken”, sa Lille Løve (tenk dere nå en sånn kommentator-tone, som om han skulle kommentere en fotballkamp) ”Ja, for der kan vi kli på den tore klia, og vi kan løpe, og vi kan klatre, og vi kan få litt hjelp til å komme ned hvis vi synes det er litt vankelig”. Alt i samme kule tonen.

Da vi i helgen var i selskap med familie og Lille Løves fetter kom til middag, ble Lille Løve spurt om han husket fetteren sin. ”Husker du A, Lille Løve?” En halvtime senere kom Mormor og Morfar, og Lille Løve sa høflig til en av sine tanter: ”Husker du Mormor?” Da Morfar var innom i går, sa Lille Løve til meg; ”Husker du Morfar, mamma?”. Det er bare å bite seg i tungen og prøve å ikke le alt for mye, mens man sier, ”Ja, jeg husker Morfar, men hyggelig at du spør”.

Fy søren, så morsomt det er!

Tell om doktorn, mamma!

I sommer hostet Lille Løve lenge, sikkert i tre uker, og til slutt syntes Mormor at det var på tide med en tur til lege. Ettersom vi var noen timers kjøring fra Fastlegen (eller "Hvitedoktoren", som Lille Løve kaller ham), ble det en time hos GamleDoktoren (fortsatt Lille Løves benevning). Vi har fortalt historien om da vi gikk til GamleDoktoren sikkert femti ganger, og sånn som dette er den:

Vi ventet på venteværelset, da GamleDoktoren sa at det var Lille Løve sin tur. Inne på kontoret tok GamleDoktoren frem et stetoskop og lyttet på Lille Løves bryst og rygg mens Lille Løve pustet forsiktig og fulgte nøye med. Så sa GamleDoktoren at det var litt skumle lyder og at Lille Løve måtte ta en blodprøve, et lite stikk i fingeren. Vi gikk ut i gangen og satte oss til å vente utenfor Laboratoriet. Jeg sa; "Lille Løve, nå skal vi snart inn til en dame, og hun kommer til å stikke deg litt i fingeren. Det stikker litt, men går veldig fort over". Lille Løve sa; "Ikke stikke meg i fingeren." Jeg sa "Jo, du må det, skjønner du". Jeg husker ikke hva Lille Løve sa i virkeligheten, men i historien vår sier han "Okay". Så kom vi inn på Laboratoret og jeg satte meg i en stol med Lille Løve på fanget. Damen sa at hun skulle stikke ham i fingeren, gne litt på en liten løvefinger og stakk kjapt, før hun klemte ut litt blod ned i verdens minste glassrør. Lille Løve fulgte interessert med og ga ikke uttrykk for at det var spesielt ubehagelig. Da Laboratoriedamen spurte om hun skulle stikke Ku i fingeren syntes Lille Løve likevel det var nok og sa "nei". Det samme svarte han da damen spurte om han ville ha plaster. (I motsetning til andre barn, som ofte elsker å få plaster, gråter Lille Løve helt utrøstelig når han får på et plaster, og vil bare ha det av så fort som mulig). Så gikk vi ut på gangen igjen og ventet litt før vi kom inn til GamleDoktoren. (Da oppdaget vi også at han hadde dobbel dør, når man åpnet døren kom man bare rett på en ny dør, som man måtte åpne for å komme inn på kontoret). GamleDoktoren sa at prøvene var fine og at vi kunne dra hjem. "Og så sørte vi hjem til Momo og Mofa", avslutter Lille Løve denne historien.

For en ukes tid siden var vi hos HviteDoktoren, altså fastlegen. Grunnen til at vi skulle dit er at Lille Løves ene øye ikke ser ut til å henge helt med. Når han ser i den ene retningen kommer det ene øyet liksom ikke helt bort i øyekroken. Dette har vi lyst til å finne ut av så fort som mulig. Historien om den undersøkelsen er litt vanskeligere for Lille Løve å henge med på. Jeg tror ikke han syntes det var så gøy. Sånn opplevde jeg det:

Vi kom inn til legen, Lille Løve kom helt plutselig på at han ikke egentlig ville det, så jeg måtte bære ham inn og ta ham på fanget. Legen bare gjøv rett løs på undersøkelsen av øynene til Lille Løve uten å gjøre seg kjent, og Lille Løve bare gjemte hodet i armkroken min. Et litt dårlig utgangspunkt for en god undersøkelse. Fastlegen bare fortsatte med sitt og ville at Lille Løve skulle se på en blyant som han førte frem og tilbake foran øynene til Lille Løve. Lille Løve beveget selvsagt hodet frem og tilbake og fulgte blyanten. "Du må ikke bevege hodet", sa fastlegen, "hold hodet stille og følg blyanten med øynene". Jeg holdt hodet til Lille Løve og fastlegen fikk vel nesten sett om øynene så dit de skulle.... Så sa fastlegen at Lille Løve skulle se på nesen hans, og så skulle han bevege hendene inn foran et øye av gangen. Lille Løve så ned. Fastlegen gjentok at Lille Løve måtte se på nesen hans. Jeg var på dette tidspunkt litt oppgitt, både over at Lille Løve, som pleier å være ganske omgjengelig, nektet å se på fastlegen, men også ganske oppgitt over fastlegens mangel på å tilpasse undersøkelsen til en gutt på to år, så jeg foreslo at Lille Løve kunne se på nøklene sine. Det gjorde han, men hver gang fastlegen viftet med en hånd foran et øye, så Lille Løve ned. Fastlegen ble nok litt irritert, likevel brukte han en ganske blid tone da han sa "Hvis ikke du ser fremover blir vi sittende her i dag. Har du lyst til det?" "Nei", sa Lille Løve. Jeg var enig. Så prøvde fastlegen seg med "Kanskje dere to skal gå ut på venterommet og bli enige om du skal gjøre det jeg sier eller ikke, så kan dere komme inn når dere har blitt enige om det?". Her ble jeg litt i tvil om hva han mente, så jeg sa "Hvor lang tid har du tenkt vi skal sitte der?" Nei da mente han at vi kunne komme inn mellom noen, da, vi kunne bare si ifra. Så jeg sa at jeg tror ikke det er noe jeg kan si som gjør at Lille Løve presterer bedre hos deg, og da sa fastlegen "greit" og skrev en henvisning til øyelege, så nå skal vi dit.

Da vi gikk ut fra kontoret, sa Lille Løve: "Skulle han ikke lytte på meg, mamma?"

Etter dette utsagnet skjønner jeg at jeg må forberede ham bedre før neste øyeundersøkelse, altså hos spesialist. Han husker jo bare GamleDoktoren som lyttet på ham, og var forberedt på mer lytting. Men jeg håper minsann også at spesialisten er bedre forberedt på at det er en liten gutt han skal undersøke, en som ikke forstår ironi enda, ei heller kan ta lange og komplekse instruksjoner. Hvis en lege skal undersøke barn i ulike aldre, bør han sette seg litt inn i hva barn i ulike aldre kan ta imot av beskjeder, han må kunne tilpasse undersøkelsen til det nivået barnet er på. Ellers får han anbefale en annen lege! Og vi får satse på å holde oss friske fremover, jeg kjenner at jeg har ikke så veldig lyst til å ta med Lille Løve til HviteDoktoren igjen med det første!

Spyling!

Siste bilde fra sommeren 2010 på bloggen blir av Lille Løve som spyler. Det ble mye spyling i sommer. Blomster ble godt vannet, bassenget fylt til randen, og man kunne aldri være trygg på om man satte seg på en våt stol når Lille Løve hadde vært på ferde. Fjell, hus og biler kunne også fint spyles, og mamma, pappa, tanter og besteforeldre, jammen ble vi ikke litt spylt alle sammen.

Mer maling.

To andre ordentligemalere som Mormor har fått i hus, er Gråpus og Gustav Mahler. De er to buskete katter som maler kjempehøyt. Gråpus ville helst ligge ved siden av Lille Løve og passe på mens han sov, og Gustav Mahler kunne finne på å følge etter oss når vi var ute og gikk. Lille Løve var litt interessert i kattene, men kunne også rope ”BØ” til dem. Da ble Gråpus redd, mens Gustav Mahler rynket brynene og så fornærmet ut. Stort sett virket det som om Lille Løve og kattene satte pris på hverandres oppmerksomhet.

Male, male, male.

I sommer har Superpappa hjulpet Mormor og Morfar med å male hus. Superpappa, Morfar og Lille Løve skrudde og snekret opp et stilas på null tid, og så satte Superpappa i gang med å male. Rett som det var hadde Lille Løve også tatt en kost, riktig nok den som var til å vaske veggen med FØR den skulle males, men jammen lot den seg fint dyppe i malingspannet. Så malte han litt på stilaset og bakken før han ble stanset av Mormor og meg. Selvsagt ble han sur, men så fant vi på noe annet han kunne jobbe med, og så var det noen bringebær som måtte plukkes og spises.

Han er en ordentlig arbeidskar, Lille Løve

Stranda!

Hver gang vi kommer til en strand, setter Lille Løve i gang med å grave. Hvor omfattende gravingen er, avhenger av redskapen. Bøtte og spade? Stor spade? Trillebår? Flere bøtter? Han ordner og graver, og etter en halvtime ser stranda ut som et anleggsområde. For oss er det ganske deilig, han sysselsetter seg selv. Han liker også å bade, og er ikke redd i vannet i det hele tatt! Så når jeg sier ”jeg skal bare svømme en liten tur, Lille Løve, så kommer jeg tilbake til deg” (Han har nemlig blitt redd, eller sint, eller begge deler, hver gang jeg har tatt meg en svømmetur), sier han ”Jeg kall bae sjømme littentur, mamma, så kommejeg tilbake”. Og så står han i vann til godt oppå den lille magen og vifter med armene i vannet en stund, til han snur seg og sier ”nå kom jeg tilbake, mamma”. Finemang

Sommeren 2010.

Sommeren 2010.

Da er ferien over, og Superpappa og jeg må igjen gå på jobb, mens Lille Løve må fordrive timene i barnehagen. Jeg er litt spent på hvordan det går den kommende uken. Lille Løve sier ”IKKE barnehagen, mamma”. ”Jo”, sier jeg, ”snart skal vi på jobb og du skal i barnehagen igjen”. Lille Løve ser ikke glad ut. Han snurper munnen igjen, rynker brynene og sier "IKKE BARNEHAGEN, MAMMA!" Jeg regner likevel med at han synes det er ok når han vel blir vant til deg igjen.

Ferien har vi tilbrakt på Sørlandet, dels hos ”Momo” og ”Mofa”, og dels hos ”Bettesar” og ”Bettemo”. Her har vi latt humla suse, Lille Løve har sprunget naken omkring, vi har vært på stranda begge steder, spist litervis med bringebær, rips og litt jordbær, og minst en is om dagen. Lille Løve har vannet og vannet og vannet, kun avbrutt av litt spyling, og hopping i lite plaskebasseng. Superpappa og Lille Løve har malt hus og gravd grøfter. Innimellom har vi sovet, solet oss (men det er ikke så lenge man får sitte i ro med Lille Løve i nærheten, han liker å ha oss i aktivitet) og spist god mat.

Det har også vært en sommer med masse sommerfugler, og Superpappa har vært på sommerfugljakt med kamera.

Lille Løve har blitt en reser på å klatre og gå på ujevnt underlag. ”Kall vi klatrrre litt, mamma?” var en fast replikk de siste dagene av ferien. Da vi sa at det noen steder var for bratt til å klatre uten tau, fant han et par taustumper som han BAR på MENS han klatret. En helt ny teknikk, altså.

Jeg skal prøve å skrive litt om litt av hvert fremover, og legge ut noen bilder.

Utelåst!

Her en dag var det strålende vær. Vi var alle tre ute på verandaen vår. Superpappa og jeg satt og nøt solen, og Lille Løve lagde mat på kjøkkenet sitt. Plutselig fant Lille Løve ut at han ville gå inn i stuen, og så kom han på at han ville stenge døra til verandaen, slik han pleier å gjøre for å tøyse med oss. I alle fall tror jeg han tenkte det før han lukket døra med et brak. Først tittet jeg inn på ham og skar grimaser, og sa ”Neeei, ikke steng oss ute!”. Og så kjente jeg på døra. Aha. Stengt ute, ja. Nettop. Han stengte døren så hardt at håndtakene på innsiden falt ned (det har vært tørt og varmt en stund, og døren er nå lett å lukke sammenliknet med det den var for noen uker siden) slik at døren rett og slett var stengt. Jeg må innrømme at jeg kom med noen mindre pene gloser, og gjorde Superpappa oppmerksom på det faktum at vi nå hadde mer enn tid nok til å nyte solen. Superpappa ble IKKE blid, og sa at han visste jo at dette kunne skje og at vi burde ha passet bedre på. Lille Løve på sin side (av glasset) begynte tydeligvis å lure på hvorfor i all verden vi ikke åpnet døra og kom løpende inn og si ”neineieni”, for så å gå ut igjen slik at han kunne lukke døren igjen osv osv.

Vi prøvde å tenke ut ulike løsninger på denne litt kinkige situasjon. Først prøvde vi å få Lille Løve til å åpne. Han klarte fint å vri opp det nederste håndtaket. Det øverste er vanskeligere, det er alt for høyt oppe for ham, men vi prøvde å få ham til å stå på en stol. Først hentet han en campingstol, så hentet han den lille barnestolen sin som sitter fast i et bord og som han spiser i, men ingen av dem var særlig bra å stå på. Da ga han opp, og gikk og la seg litt inni et teppe på gulvet, før han dunket hodet i gulvet og begynte å gråte. Jeg mistenker at dette var for å få meg til å ta til vettet og ikke sitte der ute og skape meg på verandaen, men heller komme inn og trøste ham.

Ettersom Lille Løve midlertidig streiket, veivet vi over mot naboene (som vi ikke kjenner) og fikk ropt en liten nødmelding, uten bruk av morsealfabetet, men det var så vidt. De kunne fortelle at de selv hadde vært i samme situasjon som oss, så de forsto vår fortvilelse og ville gjerne hjelpe. De klarte å finne telefonnummeret til Tante K, og ringte henne, men der var det bare telefonsvarer. Åja. Vi husket plutselig at hun hadde sagt hun var opptatt i kveld. Men ikke ta telefonen? Maks uflaks. Senere kunne Tante K melde at hun hadde drukket vin og kost seg, og slått av lyden på telefonen for å slippe å bli ringt av kunder som tror hun jobber 18 timer i døgnet (noe vi mistenker henne for å faktisk gjøre noen ganger), men hun sa at de meldingene hun hadde fått rett og slett var så pass kryptiske at hun trodde det var meldinger som var sendt feil. Hm. Heldigvis kom naboene på at de som nettop har satt inn nye låser i dørene våre har ekstranøkkel, men de husket ikke hva låsesmeden heter. Det husket damen i første, som satt ute og drakk vin på sin veranda, og så fikk naboene ringt låsesmed. Han hadde lyd på telefonen, og han forsto situasjonen og var på vei på en to tre. Hurra! Da var det bare en bekymring igjen: Lille Løve alene i stuen.

Han hadde gitt opp å gråte for å få oss til å komme, og gikk over til å trekke ledninger ut av tv. Så begynte han å demontere høyttalere. Alt ble gjort litt demonstrativt, som om han ville si ”men hvis jeg ødelegger høyttaleren, DA kommer dere vel inn?”. Så fisket han ned kameravesken med kamera fra stuebordet, og tittet på meg. Han så veldig lur ut mens han sakte åpnet kameravesken, tok ut kamera og satte seg til å undersøke det. Så ble han en stund så opptatt av kamera at han glemte at vi var så kjipe og ikke ville komme inn til ham, men så kom han bort til døren (som er av glass) og tittet ut. ”Jeg ta bilde av deg, mamma” sa han. Jeg tenkte at bare han er fornøyd kan det være det samme med kamera, så jeg forklarte lenge hvordan han skulle slå på. Til slutt fikk han det til, og så var han opptatt med kamera en stund, til han gikk lei fordi minnekortet var fullt og han ikke fikk tatt bilde. Så ble han litt lei seg og litt sint igjen, og vi begynte på nytt å oppfordre ham til å hente en stol og prøve å åpne. Og jammen gikk han ikke og hentet en stol, som han klatret opp på, men så var han for kort, eller håndtaket var for høyt oppe. ”Det er for høøøøyt, mamma” sa han, og da sa jeg at ”det er greit, min Lille Løve, lek litt mer med kamera, du. Nå kommer det snart en mann som låser seg inn, han skal hjelpe oss inn til deg”. Lille Løve så spørrende ut, så jeg gjentok at ”snart kommer det en mann som låser seg inn i gangen og kommer inn og åpner døren for oss.” Lille Løve tittet alvorlig på meg, og sa ”Men ikke en kummel mann, mamma?”. ”Neida”, sa jeg, ”en SNILL mann”. Og så kom den snille mannen, han låste seg inn og åpnet døren for oss, og fortalte at det samme hadde skjedd med ham, men han hadde klatret ned takrennen. DET hadde ikke falt oss inn, selv om jeg må si jeg fikk tanker om at vi burde ha en liten boks der ute (låsbar, for å forhindre klåfingrede små løver fra å komme til), den skulle inneholde vann, en mobiltelefon (som stadig må sjekkes, slik at den har nok strøm på batteriet), en taustige, en varm genser (jeg var temmelig glad dette ikke skjedde i 20 minus), og kanskje en pose potetgull.

Med tanke på hvor vanlig det tydeligvis er å bli utelåst på verandaen er en sånn ”redningsboks” kanskje en god forretningsidé?

"Pornichet igjen" fortsetter....!

Jeg trøbler litt fordi jeg ikke er vant til PC. Men altså: Noe som også er likt, er at Lille Løve har helt dilla på bilnøkler. Han vil ha bilnøkkelen hele tiden. ”O er bilnøkulen, pappa? Ha du bilnøkulen i lomme di?”, kan han si, gjerne femti ganger om dagen. Hvis han får låne bilnøkkelen (BARE inne, han får ikke sjansen til å komme seg alene ut i bilen), sier han ”Jeg ha bilnøkulen, mamma! Mamma, jeg ha bilnøkulen. Jeg putte den i lomma mi. Mamma, se, jeg ha bilnøkulen, jeg trykke på knappen”. Osv., osv., osv. I det hele tatt går det mye i ”Jeg¨, jeg, jeg” for tiden, det er ikke uvanlig å få høre ”JEG gjøre det, mamma, jeg, jeg, JEG gjøre det”.

I dag har Superpappa klippet seg hos frisør. Ganske modig, synes jeg, som ALDRI ville våge meg ned i stolen til en frisør som ikke snakket godt norsk. Man kan jo få en hvilken som helst hårsveis??? ”Pappa klippe hået til søren, jeg klippe meg hos andre søren”. Her henviser Lille Løve til at han var hos frisør for noen uker siden, noe vi har snakket lenge og vel om. Derfor var det stort å få se Superpappa i frisørstolen.

Tilbake til karusellen; det er dyrt, men samtidig gir de bort gratisbilletter over en lav sko. Lille Løve har nå. kjørt karusell der han kan trykke på en knapp og så blir kjøretøyet løftet opp i lufta. Han forsto fort hvordan det funket, og nå trykker og trykker han på knappen og svever omkring. Først smiler han veldig, men så er han svært alvorlig og konsentrert om oppgaven med å trykke på knappen som holder kjøretøyet oppe i luften, kanskje trykke på en knapp som lager lyd OG ratte litt. Det er ikke bare enkelt å kjøre karusell i Frankrike!

Og til dere som lurer på det; skilpadda er her fremdeles. Først trodde jeg den kanskje hadde strøket med i vinter, jeg regner med at det har vært kaldt her også, men så fikk jeg se den svømme omkring sammen med fiskene i dammen. Ganske ofte krabber den opp for å sole seg litt, på treplankene eller på en stein ute i vannet, men så fort noen kommer, er den borte med et stort plask.

Nå er det bare to dager igjen her nede. I morgen skal vi på grillfest hos en kollega av Superpappa, og det gleder vi oss til, spesielt Superpappa og jeg, tror jeg, for der er det masse damer som gjerne vil leke med Lille Løve hele tiden. Sist fikk han være med å synge karaoke, og jeg tror han vil ha enda mer glede av det nå. Imens kan Superpappa og jeg sitte og for en gangs skyld prate litt med folk i ro og fred. For det er litt deilig av og til, det, selv om det er kjempegøy at Lille Løve prater så mye!

PS: Det ene av disse bildene har faktisk Lille Løve tatt.

Pornichet igjen!

Ja, da er vi jammen i Pornichet igjen. De første dagene har Superpappa jobbet på båten, som skal leveres. Mens han har jobbet, har Lille Løve og jeg soset rundt. Igjen. Det er litt annerledes denne gangen, i og med at Lille Løve kan gå. Og løpe. Han synes det er veldig morosmt å leke ”kommer tarn”, så innimellom, kanskje når han kjeder seg litt fordi jeg står i kø i matbutikken, stikker han av og løper bortover fortauet, langs veien der bilene kjører fort. Da må jeg hive fra meg varene og løpe etter. Så krangler vi litt, og så får han bære en pose og så er alt bra og vi tusler hjem. Vi har kjørt MYE karusell. MYE. Lille Løve synes ofte det er nok å kjøre to runder. Av gangen. Så vi han se på litt, og så ta en ny runde. I dag har han kjørt karusell fem ganger. Er det ferie, så er det ferie.

Vi har vært en del på stranda, selv om Lille Løve ofte sier ”Ikke tranda, mamma, ikke tranda”. Hvorfor vet jeg ikke, for så fort han kommer på stranda er det vassing og graving og løping, og umulig å gå derfra.

En annen ting som er annerledes, er at Lille Løve kan snakke. Han snakker som en foss. Han lar seg ikke affisere av at de han prater til, svarer på fransk. Neida, ”Jeg vil kjøre flyet”, sier han til mannen som styrer karusellen, eller ”se, her har jeg en penge til!” til damen i butikken, eller ”Jeg er skitten på handa”, til en annen butikkdame. Det var sjokoladeis han hadde på handa. Hun tilbød seg straks å vaske ham på hendene, noe han (etter oversettelse fra meg) mottok med et ”Jaaa” Lille Løve snakker også hele tiden sammen med Superpappa og meg. Skravla går. Det er som å ha besøk av Kristine Koht, tror jeg, uten at jeg har hatt det, jeg har bare sett henne på tv. Lille Løve er kanskje ikke helt like slagferdig enda, men han er ganske morsom han også.

Vi bor på samme sted som sist, og det er akkurat som sist- gasskonfyren virker litt nå og da (men nå har vi fått en bedre forklaring av hvordan den funker, så nå virker den hele tiden), det ”well equipped kitchen” mangler både saks og skarpe kniver, for ikke å snakke om at ikke en eneste kjele har lokk. Det er ganske kaldt her inne, men hjelper med den lille panelovnen som er. Vannet i dusjen er nesten umulig å stille inn på en levelig temperatur. Det var null dopapir her, men heldigvis håndklær. Osv. Men det er et fint sted å bo, kort vei til stranda og forholdsvis lunt når det blåser.

Dronningparken

Dronninparken åpnet endelig 18. mai. Det har jeg lengtet etter lenge. Jeg har skrevet om den parken før, så de som har lest, vet at den er stille og rolig, nesten uten syklister, med en liten dam, store, gamle trær, små veier som går til lysthus og syrinbusker, og et veldig fint tre som man kan gjemme seg inni. DET er spennende. Vi pleier å ta med oss mat ut i parken og spise der, før vi løper omkring og blåser på avblomstrede løvetenner eller leker med ball. Vi er i parken flere ganger i uken og storkoser oss!

Her en dag, da vi spiste middagen vår (fiskekaker og potetmos) i Dronningparken, var det noen Ungdommer som kom og slo seg ned. De lekte med en svær, amerikansk fotball. De kastet hit og dit, og det syntes vi var litt skummelt. Så begynte Ungdommene å spille Kubb. Det var mye hyggeligere, Lille Løve ble ganske interessert i denne pinnekastingen, han synes også det er gøy med pinner og lurte nok på om han kunne være med og kaste, han fant til og med en pinne. Vi tittet litt på dem i smug på avstand. Alt var fredelig, til de ble uenige om reglene, og det oppsto en høylytt diskusjon. Denne la seg forholdsvis snart, men hu og hei-der kom det en Gardist marsjerende i rette vinkler og med ganske høye kneløft og noen tramp. Han kunne opplyse om at det faktisk ikke var lov å spille spill i parken, samt at Ungdommene måtte dempe seg litt hvis de ville fortsette å være der. Han gjorde det på en veldig hyggelig måte og sa at han håpte det var ok, men sånn var reglene. Ungdommene sa at det var ok. Da han hadde gått, sa Superpappa til dem at de måtte jo nesten si seg enige når Gardisten hadde sabel. Det lo de veldig mye av. Da sa jeg at de ikke måtte le så høyt, de måtte ikke bli for høyrøstet hvis de ville fortsette å være i parken. Da lo de enda litt til. Så pakket de sammen spillet for å spille et annet sted. Og vi konkluderte med at selv om vi tullet litt med Gardister og å dempe seg og ikke spille ball, synes vi egentlig det er deilig med en park der Lille Løve kan tusle omkring overalt uten å få fotball i hodet eller sykkelspor i nakken.

IS!!!!!

Lille Løve har oppdaget isens gleder. Det hele startet en dag utenfor huset der vi bor, vi bor et sted der det er et atrium mellom flere bygninger. Der er det fin, grønn plen, og i helgene er det mange av nabobarna som leker der. Denne dagen hadde Lille Løve spillt ball med Superpappa og noen andre barn mens jeg småpratet med en nabo. Hun bestemte seg plutselig for å dele ut is, både til sine egne barn, og Lille Løve. Lille Løve mottok dette kalde med en viss skepsis. Vi har prøvd med is før, men da fløteis. Den var han ikke særlig interessert i. Dette var saftis. Han slikket litt på den, og så ut som om han funderte veldig, slikket litt til, funderte litt til, og sånn holdt det på helt til isen var borte, kun avbrutt av at han ba om hjelp til å klemme isen litt oppover i papiret (det var en sånn trekantet is som er inni papir og som man må klemme oppover etterhvert som man spiser). Og da isen var borte, sa han ”Mer is?”

Heldigvis maser han sjelden om å få is, men han blir utrolig glad når han får en. Godt det er sommer og sol, og det kommer til å bli masse is-spising fremover. Jeg er nemlig også glad i saftis!

Saft suse!

Det hadde vært en lang dag der Lille Løve og jeg hadde hatt våre uoverensstemmelser. Han insisterte for eksempel på å kryse veien uten å holde meg i hånden, mens jeg på min side insisterte på å holde ham i hånden. Dette resulterte i at han stoppet opp eller satte seg på knærne midt i gangfeltet slik at jeg måtte løfte ham opp og bære ham over mens jeg samtidig trillet vogna, og han brølte som om jeg hadde mishandlet ham. En del sånne uoverensstemmelser hadde vi hatt, men nå var det kveld og jeg prøvde å få i Lille Løve dagens siste måltid, noe SUNDT, ikke salte pinner eller syltetøy rett fra glasset, som han ser sitt snitt til å ta hvis det står syltetøy fremme (han har forstått trikset med å sette frem en stol!). Så der satt vi, og det gikk tregt med maten, men han hev nedpå en hel kopp med saft. Dette ble jeg faktisk litt glad for, han er ikke så god på å drikke mye, enten det er vann eller saft. Så da han ba om mer, og jeg nettop hadde laget meg et stort glass, hellte jeg en del av min saft ned i hans kopp. Av en eller annen grunn var ikke dette godt nok. Dette skjer ofte for tiden; et eller annet blir feil og det er umulig for meg å forstå helt hva som blir feil, men feil blir det. Når Lille Løve synes at noe blir feil, kommer det ofte en verbal ytring for å uttrykke dette, som ”N EEEIII”, eller ”IKKE”. Og for å understreke den verbale ytring hender det ofte at han kaster noe, det han har for hånden. I dette tilfellet: Saft. Før jeg fikk tenkt meg om hadde jeg fått et glass iskald saft i fanget og nedover bena. Jeg må innrømme at jeg skvatt og kom med et lite hyl, og så ble jeg rett og slett temmelig sinna! Dere får ha meg unnskyldt, men det hadde som sagt vært en lang dag. Så jeg tok mitt saftglass, nesten som en refleks (men jeg vet at det var en bevisst tanke der om at dette kanskje ikke var så lurt….), og helte det over ham! Saften var kald, Lille Løve satt bare i bleia, og han er ikke vant til slik behandling, så han begynte å grine. Jeg, på min side,begynte å le! Jeg holdt på å le meg halvt ihjel! Så da lo Lille Løve også. Og så ble vi enige om at ingen av oss fortjente mer saft på en stund.

Dette er jo, selvsagt, pedagogisk selvmål, som Superpappa uttalte da han kom hjem fra butikken og fant meg krabbende med vaskekluten under kjøkkenbordet og Lille Løve lekende ”titt-tei” under et håndkle på stolen sin (jeg måtte jo gi ham et varmt håndkle etter å ha dusjet ham i kald saft…), med noen urørte fiskepuddingbiter på en tallerken foran seg. Men det var innmari gøy!

(Og man kan bli ganske sprø etter en dag med uoverensstemmelser, altså!)

Bursdag!!!

Lille Løve har blitt to år! Hurra! Dette har blitt feiret! Først kom Superpappas familie på dagen før dagen. Lille Løve ble hentet i barnehagen av et helt lite tog av mennesker, og tatt med på restaurant, der jeg bare møtte opp etter jobben. Der var det ballonger som hang helt oppunder taket, burgere og kjøttboller. Lille Løve spiste kjøttboller med potetmos, samt alle Bestefars og Bestemors pommes frites, og løp ellers halvmaraton rundt omkring i restauranten, vekselvis med Tante K og meg etter seg. Desserten, som kom i helt enorme porsjoner, hadde fyrverkeri! Det sprutet stjerner over hele bordet, og Lille Løve ble akkurat så opptatt av dette at han glemte å løpe omkring, helt til fyrverkeriet var over. Han var ikke interessert i is, nemlig. Bestefar betalte hele gildet, så det ble en kjempefin presang til både Lille Løve, Superpappa, meg, Bestemor og tantene K og B. En fin feiring. Så gikk vi hjem i øsende regn, og der ventet pakker. Lille Løve pakket opp en hel haug med biler og noen små lykter til å ha på fingrene samt billedlotto, ball og en veldig fin selebukse.

Dagen etter ble Lille Løve sendt i barnehagen for å feire sin egen bursdag, selv om det egentlig var hjemmedag. Da han kom, hang det plakat på døra med navn og alder. Han fikk sitte forrerst i samlingsstund og velge sang, men selv om jeg hadde spurt ham om dette mange ganger hjemme og han hver gang svarte ”Pluveheksa Abselone” hadde han ikke turt å si det i plenum, men ble så sjenert at en av de andre barna fikk velge. Så hadde de lekt ”Bønen såve”, noe Lille Løve liker veldig godt. Klokken 14.15 troppet jeg opp for å hente ham, med ”bæesele”, for at han skulle få velge seg en presang i en lekebutikk. Puh. Ganske tungt å ha ham på ryggen lenge, og ettersom vi endte opp med å kjøpe et piano (…ok, et lekepiano, men tungt likevel) ble det bussen hjem. Noe Lille Løve var veldig fornyd med. I ettertid snakker han om hvordan ”Mamma drar kortet sånn (viser med en feiende armbevegelse), SÅ går bussen”. Snakk om å tillegge meg og mitt elektroniske busskort makt! Vel. Han fikk også en lekedrill, og løper nå rundt og leter etter ”boren min, boren min” hele dagen. Når han ikke leke-borrer i alt. Pianoet er det foreløpig meg som spiller mest på, men jeg tar stadig imot ønskelåter.

Jeg klarte selvsagt å glemme å ta med meg kamera på bursdagsfeiringen, så bilder derfra fra de fremmøtte mottas med takk. Deler i stedet noen bilder som er tatt av Lille Løve den siste tiden!

Tilvenning og barnehage, nok en gang.

Lille Løve har begynt i barnehagen. Det var kjempetrist å si adjø til Dagmamma, men vi bor jo heldigvis i samme område, så vi treffer forhåpentligvis på hverandre. Vi snakker om henne og har bilder. Kanskje er det meg som savner henne mest, det var så hyggelig å veksle noen ord med henne om morgenen, hun var alltid i godt humør og hadde noe morsomt å si. Men: Tilbake til barnehagen, der vi altså har hatt tilvenning. Det må sies at det gikk litt lettere denne gangen enn hos Dagmamma, noe jeg tror vi kan takke Dagmamma for, samt at Lille Løve er eldre, da, men Dagmamma har nok åpnet øynene for at det finnes hyggelige mennesker å tilbringe tid med utover den nærmeste familien. Dog har det ikke gått helt smertefritt. Ånei. Første uken var fire dager satt av til tilvenning og det gikk helt toppers. Lille Løve smilte og brydde seg ikke noe om at jeg forsvant, han sov godt i barnehagen og var begeistret for barnehagetante M og for alle de nye lekene. Så kom fredagen da jeg skulle på jobb. Den dagen var det ingen voksne Lille Løve kjente i barnehagen. Han så litt betuttet ut da jeg gikk. Neste arbeidsdag var det masse grining da jeg skulle gå. Huff! Og det gjentok seg de neste dagene. Ikke noe særlig å gå fra en stortutende liten løve. Heldigvis har personalet vært flinke til å sende sms om at ”Nå går det bra”.

Så kom en periode der Lille Løve ikke stortutet, etter noen lange klemmer sa han til seg selv flere ganger: ”Pappa ente Lille Løve sin. Pappa ente Lille Løve sin” (det er nemlig Superpappa som henter), og med denne trøsten – om at han BLIR hentet – slo han seg til ro. Barnehagen rapporterte at han så ut til å ha det supert når han vel var der.

Og nå går har han gått i barnehagen i to måneder, og det går enda litt lettere. Lille Løve tusler inn med matboksen sin og setter seg ned for å spise litt frokost, han vil gjeerne ha meg med inn, men hvis han har med seg smoothie eller juice som han VET jeg synes han skal spare til senere, sier han ”Hadet, mamma” mens han tar frem smoothien for å drikke den med én gang. I dag hadde han med eplemos, og da han fikk se det, sa han ”ta av lokket mamma”, og da jeg sa ”skal du spise alt syltetøyet nå? Vil du ikke ha det på brødskiva?” sa han ”Mamma finne skje”, og ”Hadet, mamma”. Så det syltetøyet var nok ikke borti noen brødskive før det nådde magen.

Men så lenge han er fornøyd er jeg det.

Bleier (igjen).

Bleier og deres innhold blir en naturlig del av hverdagen når man har barn.
Lille Løve synes ikke det er stas å skifte bleie. Han har ikke tid! Det er så mye som skal gjøres og undersøkes. Å legge ham ned for å skifte bleie har jeg nesten gitt opp, det skjer kun i nødsfall. Han står, jeg bytter bleia. Stort sett står han forholdsvis stille til bleieskift er over, men han både snur seg og bruker armene i skuffer og skap. Han prøver også å stikke av mens rumpa er ren og bar, før ny bleie kommer på, og det hender jeg løper etter ham en stund før jeg får på bleie og bukse.

Et spørsmål om å skifte bleie besvares ofte med ”IKKE”, uansett hva det måtte være i bleia. Av og til kan det hende han sier ”Bæssa”, men det er sjelden. Dermed må jeg ofte ta en liten titt nedi bleia, spesielt hvis jeg merker noen mystiske odører.

Nå tror jeg imidlertid at jeg må bli litt mer diskrét når jeg sjekker, eventuelt må jeg bli bedre til å si ifra at jeg skal sjekke. Her om dagen skulle jeg rydde i noen klær, og jeg satt på huk på gulvet, med Lille Løve tuslende omkring for å ”hjelpe meg”. Plutselig dro han ut bukselinningen min bak og prøvde å titte nedi, samtidig som han mumlet ”mamma bæssa”. Så der fikk jeg den, sånn er det når noen bare tar seg friheter titter nedi buksa di bak!

Vi, og da tror jeg spesielt det gjelder Lille Løve, gleder oss til ordet ”potte” gir mening!

Født med ski på bena?

I påsken har Lille Løve fått prøve å gå på ski for første gang! Mormor og Morfar kjøpte brukte ski, nye sko og bindinger og nye staver, og da Superpappa, Lille Løve og jeg kom opp på fjellet til hytta vår (som Morfar hadde varmet opp et døgn, ren luksus!) var skiene allerede der. Tante K var også med! Det var ganske spennende å prøve dem på, det syntes både jeg og Lille Løve. Da skiene vel var på, begynte Lille Løve bare å tusle avgårde! Det var både morsomt og imponerende! Riktignok gikk han jo på samme måte som han går uten ski, og stavene brukte han til å dunke litt i snøen med, slik han så vi gjorde men uten å helt oppfatte hvorfor. Vel. Etter 15 minutter var det nok, ”IKKE SI, IKKE SI”. Den er grei, bare å ta det på alvor. Vi prøvde oss i korte økter og etter noen dager begynte Lille Løve å skli litt mer på skiene når han flyttet dem fremover. Stavene ble han ikke helt fortrolig med (tavene mine, tavene mine, IKKE tavene, IKKE tavene), men noe må vi jo ha igjen å lære neste år. Han fikk også følelse med å kjøre nedover bakker, i all hovedsak med mye støtte, men også bittelitt med den der følelsen av å balansere mens man sklir nedover på ski helt alene. Alle fire voksne var ivrige etter å lære bort sine beste skitriks til Lille Løve.

Lille Løve syntes også det var veldig gøy å hjelpe til å hente vann, han fikk bære tomme bøtter ned til bekken, det er også en jobb som må gjøres! Han likte så godt å gå på ski (i korte økter, vel merke) at han fortsatte med det da vi kom til Sørlandet. Både hos Mormor og Morfar og hos Bestemor og Bestefar var det en snøflekk igjen i hagen, akkurat nok til å gå noen runder, noe Lille Løve gjorde hver dag.

Og så var skiskoene Lille Løve fikk SÅ fine, de liknet akkurat på skoene til Superpappa og Morfar, og det i seg selv var nesten like gøy som å gå på ski.

Bryllup i England

Lille Løve, Superpappa og jeg har vært i bryllup i England. Det var hyggelig. Lille Løve syntes nok togturene til og fra flyplassee var det morsomste med å reise. Det der med fly ble litt underlig å forstå seg på og dessuten veldig trangt. Flyvertinner blir til og med litt sure når man løper i midtgangen der de skal gå med tralla si. Men reisen gikk helt greit.

Vi kom frem sent og fikk lagt Lille Løve, som sovnet med hodet på vei ned til puta. Superpappa og jeg sovnet fort vi og, men fikk ikke sove lenge før brannalarmen gikk. Den ringte kjempehøyt (sjekk bilde av ringeklokken)! Ute i lobbyen kom folk rennende ned trappene fra alle etasjer, halvparten kledd i morgenkåpe. Jeg, som var i ørska etter å ha sovet så lite før jeg brått ble vekket, tenkte med meg selv "var ALLE disse menneskene i dusjen da brannalarmen gikk??" Jeg så også en eldre dame som var fullt påkledd, hun tviholdt på vesken sin og så ut som om hun var redd noen i resepsjonen skulle ta den fra henne med ordene "Ånei, man skal gå ut direkte, IKKE ta med seg NOEN ting ut" (Jeg regner med at de lærer det samme på skolen i England som vi lærer i Norge når brannalarmen går...) Vi fikk nede i resepsjonen beskjed om at de hadde sjekket og at det ikke var noen brann men at de ikke fikk slått av alarmen. ARRRGH. Lille Løve sov en stund, våknet og tittet forvirret på oss, men var trøtt nok til å legge seg ned igjen mens vi holdt ham for ørene. Jeg tror ringingen pågikk en times tid før det endelig ble stille nok til at vi kunne sove. De burden nesten ha gitt oss halv pris på den natten!

Resten av oppholdet var vellykket – bryllupet var romantisk, begge sa ja, de ble gift, middagen var fin og vi hadde supre frokoster i restauranten og turer langs sjøen. Det var riktig nok innmari kaldt, men de engelske damene går i sko uten sokker, shorts eller liknende. Vi drakk kaffe og spiste fettdryppende engelsk mat på pub, som man skal gjøre i England. Lille Løve fikk velge seg en matboks som vi kjøpte, og fikk til og med lov til å male litt på et banner som skulle brukes i demonstrasjon på Kvinnedagen, og så fikk han kjøre karusell. Og løpe etter en due mens han ropte "topp dua, topp dua". Som dere forstår manglet det ikke på innhold denne helgen. Bildene får fortelle resten!

Farlig på fortauet?

Her en dag var Lille Løve og jeg ute og gikk. Jeg trillet vogna og han gikk litt bak meg og tuslet. På fortauet sto det en ung mann og studerte døren til en klesbutikk, der det var listet opp diverse merkenavn som butikken førte. Vi gikk rolig mot ham på vårt eget lille vis, da han plutselig snudde seg brått og sa

- ”Åh guuud, det der må du være forsiktig med!”.

Jeg funderte litt på hva i all verden han mente jeg skulle være forsiktig med; å la Lille Løve gå alene? I tilfelle han ville hoppe ut i gaten? Eller noe annet? Jeg sperret opp mine lyseblå og la hodet litt på skakke for å kommunisere at jeg ikke forsto. Mannen satte øynene i meg og sa:

- ”Jeg er svimmel!” (dette ble raskt illustrert av at han presset fingertuppene mot tinningen på hver side av hodet) – ”Blant annet på grunn av epilepsi! Og når jeg står sånn stille og plutselig snur meg og skal gå fremover kan jeg gå RETT PÅ og VELTE ungen!”.

Aha. Forklaring god nok. Jeg må altså være forsitig med å la Lille Løve gå på fortauet fordi svimle menn kan velte ham. Jeg fikk lyst til å spørre denne svimle unge mannen om også små hunder var i fare? Eldre damer? Kortvokste? Hva med gjenstander lavere enn en meter…? Men- jeg bare smilte og nikket til mannen og tenkte at jeg helt enkelt ikke orket å bruke tiden min på å gå inn i en diskusjon om hvem som skal være forsiktig (med å BLI veltet eller å VELTE), så jeg tok Lille Løve i hånden, og vi tuslet videre, begge med et litt spørrende uttrykk i ansiktene våre, mens den unge svimle marsjerte i motsatt retning.

Lille Løve prater!

Lille Løve prater stadig mer. Jeg synes det er kjempegøy!!! Det er nok ikke alle som ville forstå hva ”topp, topp” (”Stå opp, stå opp) betyr, eller hva ”epus” (eplejuice) betyr, men vi forstår og vi prater. Lille Løve kan bli ganske frustrert når han sier et ord om og om igjen og vi ikke forstår, men når vi forstår noe han sier og gjentar det, smiler han stort og sier ”aaaaa” (som betyr ”JA”). Nå kommer setningene også: ”Pappa koke isss” (pappa skal koke ris”, og ris er noe av det beste Lille Løve vet!) eller ”inge Kicken” (som er ”ringe Tante K”) og ”inge ova” (som betyr ”ringe morfar”. På Skype, vel og merke, det kule er å se hverandre, skjære grimaser eller vise hverandre ting).

I forrige uke kom Superpappa et kvarter senere for å hente Lille Løve hos Dagmamma enn han pleide. Lille Løve begynte å gråte da han fikk se Superpappa, og det tok lang tid før han ble i godt humør igjen. Da jeg kom hjem fra jobben, satt Superpappa og Lille Løve og skulle begynne å spise pølser, men Lille Løve villle ned fra stolen og ut for å møte Mamma. Da han møtte meg i gangen, sa jeg ”Hei, har du det bra?”, og Lille Løve sto med hendene på ryggen, tittet på meg med litt alvorlig ansikt og svarte ”huuuh…”, og så tok han liksom sats og sa ”Pappa…. ente Lee”, som altså betydde ”Pappa hentet Lille Løve”. Jeg trodde bare at han fortalte at han hadde blitt hentet, men så var det altså mer enn som så! Han fortalte altså at Superpappa ikke hadde kommet på samme tid som han pleide og kanskje at han hadde blitt litt redd for ikke å bli hentet, eller kanskje noe annet, men i alle fall sa han en liten setning med et stort budskap, og det er intet mindre enn fantastisk at han kan si noe om hva han opplever, tenker og føler, og at vi kan forstå det!!!

Og om pølsespisingen kan nevnes at Lille Løve fikk pølse med lompe pent skåret opp i biter. Han satte seg da til å rulle pølsebitene ut av lompa, mens han mumlet ”ta av kallet, ta av kallet” (altså ”Ta av skallet”. Det er dårlig service når man må skrelle pølsene selv…)

Lille Løve leker stor.

Lille Løve er interessert i alt vi voksne er interessert i. Han vil helst ha bilnøkkelen. Hvis han ikke får den, kan mobiltelefonen være en god nummer to. Lommebøker er gøy, da river han ut alle kort og kvitteringer, og ikke minst penger! Får han tak i penger, blir de faktisk borte på mystisk vis. Man kan heller aldri vite hvor man finner skoene sine. Spesielt Superpappas joggesko er populære, og er ofte å finne på kjøkkenet, i stuen eller på badet. Lille Løve klatrer oppi skoene og subber avgårde. I det siste har han fått interesse for mine støvletter (eller ”billetter”som han sier). Han liker også å ta på Superpappas jakke og bukse. Bilder vedlagt….

Og vi prøver igjen!

Nå er det alt for lenge siden sist jeg skrev noe om Lille Løve. Her kommer en kort oppsummering av høst og jul.

I høst har vi hatt masse besøk, både av besteforeldre og av tanter. Mormor og morfar har fått prøve seg som barnevakter mens Superpappa og jeg var på fest, og det viste seg at det gikk helt fint (selv om Lille Løve begge gangene ble grusomt fornærmet morgenen etter, over at Superpappa og jeg kunne pynte oss og stikke av uten ham på den måten).

I julen var det snø! Lille Løve syntes det var fint å ake på kjelke, men det aller morsomste viste seg å være å skrape bilvinduer! ”Kape, kape”, sa Lille Løve, og måtte få en bilskrape i ekstrapresang til jul av Mormor. Ettersom det var sprenkulde i julen, ble det ikke så mye utetid, men vi prøvde å være ute i korte perioder av gangen, og Lille Løve har hatt mye kuldekrem på kinn og nese. Alle andre også, forresten; ”Mamma, kem! Pappa, kem!” Så da er det bare å smøre!

Julegavene porsjonerte vi ut over flere dager- vi pakket opp noen på dagen før julaften, så litt på julaften-dagen, noen om kvelden og noen dagen etter…. og en trehjulssykkel på lille nyttårsaften. På julaften var et par tøfler fra Grandtante favoritt, senere har både duplolego, trehjulssykkel, togbane og bil med lyder vært svært populære.

På tross av sprengkulden var jeg ute og trillet Lille Løve i vogna hver dag så han fikk sove godt i frisk luft (og fordi han nektet å sove inne). Han fikk på seg et par-tre lag ull og lå godt nede i en varm skinnpose. Selv hadde jeg sikkert tre lag ull og brukte lue, noe som er svært uvanlig. Det klør, men hvis jeg ikke hadde brukt lue tror jeg ørene hadde falt av. Da er kløe bedre.

I desember begynte jeg å jobbe, så tre dager i uken er Leo hos Dagmamma. Han koser seg der! Og jeg leverer og løper til bussen og trikken og jobben, og koser meg der.

Nå er det nettop blitt februar, og Lille Løve skravler i vei, men det skal jeg skrive mer om snart.

Siste nytt om gummistøvlene.

Jeg har glemt å fortelle at gummistøvlene er knirkefrie etter reparasjon hos skomaker. Nå er de i bruk titt og ofte i saltslushen! Og jeg kan knirkefritt snike meg innpå hvem som helst. Hehe!