Sommer og ferie.

Det er nå litt for lenge siden sist jeg skrev, synes jeg selv. Vi er fremdeles på sørlandet, og ut fra hvor vi befinner oss varierer graden av mulighet for å komme seg på nett. Det er litt av forklaringen. To andre årsaker til lite skriving er at Lille Løve bare vil være ute, samt at jeg leser en veldig spennende bok. Men altså: Siden sist har Lille Løve vært på stranda flere ganger. Der graver han hull, fyller bøtta med sand, og ødelegger det Superpappa eventuelt måtte klare å bygge. Det har ofte vært en liten gutt til på stranda, han er to år og dermed litt eldre enn Lille Løve, og han har verdens tøffeste skjorte med masse biler på! Lille Løve sikler (bokstavelig talt) når han ser denne skjorta. Ut over dette har de to små ikke hatt så mye med hverandre å gjøre, bortsett fra å titte litt på hverandre. Lille Løve har også fått møte flere hunder, det er en av fadderne hans som har … det er litt uklart for meg hvor mange hunder hun har akkurat nå, men det er en del, med stort og smått. Lille Løve ga ikke fra seg spaden til en leken valp, selv om Valpen dro ganske hardt. Lille Løve holdt igjen! Jeg er glad for at Lille Løve ikke er redd for valper som hopper, bader, og rister seg så vannet spruter, samt prøver å ta spader, mens Lille Løves fadder er glad for at Valpen ikke er redd for små gutter.

For en uke siden fikk vi være med Lille Løves tante ut i hennes båt. DET var stas. Ikke bare var det veldig morsomt å kjøre båt og bølge opp og ned og hit og dit, men da vi kom dit vi skulle ha picnic var det jammen geite der. Morro! På vei hjem fikk Lille Løve sitte ved siden av og på fanget til Tante og nesten styre litt!

Det ser ut til at Lille Løve har vennet seg mer til at han er i Norge og på sørlandet. Han sover i alle fall bedre om natten. En natt litt tilbake i tid fikk han seg imidlertid en overraskelse. Jeg våknet av at Lille Løve var litt urolig og sto opp for å prøve å forhindre at han våknet gjennom å klappe litt på foten, snakke beroligende, sikre meg at KoseKua var innenfor rekkevidde og smokken på plass. Men så kjente jeg at jeg måtte på do, og der vi var da må jeg klatre ned en trapp som nesten er en stige og så gå ut på do, så det er i grunnen bare å iverksette når man kjenner behovet presse på. Som tenkt, så gjort, men først sa jeg til Superpappa at han fikk ta over jobben med å få Lille Løve til å sovne. Superpappa har ofte litt vanskeligere for å våkne enn meg når det er midt på natten. Da jeg klatret ned trappen hørte jeg ham si ”Hei, Lille Løve”, og jeg tenkte med meg selv at for mye ”heihei” midt på natten fort kan få Lille Løve til å tro at det er tid for lek og morro, men noe skal man jo si. Da jeg kom ut etter mitt ærende på utedoen, hørte jeg løvebrøl fra soverommet. Jeg klatret meg opp den bratte trappen igjen og kom opp til soverommet der det var temmelig mørkt. Lille Løve brølte, og Superpappa spurte ”Kan du hjelpe meg å slå opp denne sengen”. Han sto i mørket og bakset med Lille Løves reiseseng, som hadde klappet sammen. Jeg prøvde først å hjelpe til med å slå den opp, men ettersom Lille Løve fortsatt brølte, fant jeg det mer nærliggende å ta meg av ham, så jeg spurte Superpappa hvor Lille Løve befant seg (det var som sagt ganske mørkt) og fikk til svar ”på gulvet”. Ikke rart han brølte, tenkte jeg, der lå han og nesten sov i reisesengen sin og plutselig ble han løftet ut på gulvet? Jeg tok ham på fanget og fikk slutt på brølingen. Superpappa hadde vært trøtt som en dupp og hadde støttet seg på reisesengen, som hadde klappet sammen, og så hadde han løftet ut Lille Løve for at han skulle slippe å ha en sammenklappet seng omkring seg, men ikke tenkt på å legge Lille Løve i vår seng for å forhindre at han våknet. På spørsmål fra meg innrømmet superpappa at Lille Løve først begynte å skrike da han ble lagt på gulvet. Noe jeg, som sagt, godt kan forstå. Resten av natten lå Lille Løve i vår seng. Superpappa fikk fikset reisesengen allerede ved soloppgang neste dag!

Selv om vi er tilbake i Gamlelandet, fortsetter vi å si ”Au revoir” i håp om at Lille Løve ikke skal glemme den eneste franske frasen han lærte seg. Han sier ”vovoaa”! Førstevalget er som oftest ”dada”, som Lille Løves oldermor pleide å si. Her en dag var vi på lekeplass med Lille Løve, og der var det engelsktalende barn. Da vi gikk derfra, sa ikke Lille Løve ”dada”, men ”vovoaaa”, og jeg liker å tro at han hørte at barna ikke var norske og derfor valgte å si adjø på Utenlandsk!