En parkarbeidermann, min skrekk!

Jeg har ”blitt kjent med” en parkarbeidermann. Når man går omkring i lille Pornichet med barnevogn, enten på jakt etter ”Beeiil”-er man kan se på eller på jakt etter søvn til Lille Løve, passerer man alltid noen parker. Der er Parkarbeidermannen på jobb. Han klipper gress, ikke bare i den ene, tidligere nevnte parken, men i alle parker. Og han vil gjerne prate. På fransk. Skrekk. Jeg klarer meg i butikker og på restaurant og jeg forstår jo en del, men å stå og småprate med en parkarbeidermann? Ikke lett. Første gang vi pratet foreslo han å ha Lille Løve oppå gressklipperen mens han klippet gress. Det er ikke en sånn traktor-gressklipper som man sitter oppå, for de som trodde det, neida, det er snakk om en helt vanlig motorgressklipper som man skyver foran seg. Jeg takket høflig nei og sa at Lille Løve nok kom til å bli redd (mens det i virkeligheten var meg selv som ble skrekkslagen bare ved tanken). Lenge har jeg nå klart å unngå Parkarbeidermannen, men mandag sto han i veikanten der Lille Løve og jeg skulle passere, og det var for sent å svinge unna. Jeg klarte så vidt å snakke litt om været, at det var varmt og at jeg derfor ikke dro på stranda med Lille Løve og at det måtte være hardt for ham å være på jobb i varmen (slår aldri feil…), så kunne vi tusle videre. Puh. Heldigvis ingen forslag om halsbrekkende stunt for Lille Løve.