Bildilla

Lille Løve har fått bildilla. Han vil helst av alt sitte i forsetet på bilen hele tiden, trykke på alle knappene, nødblinken på, høy musikk, lyset av og på, han girer litt og digger i vei til musikken…. det er ganske morsomt, men også litt slitsomt, for han vil helst ut i bilen hele tiden. Store deler av dagen er jo ikke bilen her, fordi Superpappa bruker den til og fra jobben. Da må jeg trå til og sørge for at Lille Løve får se på andre biler. Så vi går ut og går rundt og rundt de andre bilene som eventuelt står på parkeringsplassen mens Lille Løve sier ”Beeeiiil, beeeiil” og hopper opp og ned på armen min. Litt slitsomt i lengden, men hvis jeg ikke gjør det, sitter han inne foran utgangsdøren og roper ”Beeeiiil, beeeiiiil”. Det er ikke så lett å få ham på andre tanker heller. Jeg spør om han vil bade, han sier ”beeiiil?”, vi går en tur (jeg med ham på ryggen) og han sier ”beeeiiil” femti ganger, hver gang en bil passerer oss og hver gang vi passerer en (parkert) bil. Så sier kanskje jeg ”Se der er det et tre, ser du? Et fint TRRREEE”, og Lille Løve sier ”teee…BEEEIIIL”. Jadda. Nå har vi kjøpt en lekebil i håp om at det kan ”lette på trykket”, men det er ikke helt det samme å si ”ørnørnøøøørrrn” og kjøre rundt med en lekebil som å si ”ØRNØRNØØØØRN” bak rattet i en ekte bil.