Stranda igjen og igjen og igjen, og litt hyyyling.

I går var en fin stranddag for Lille Løve. Det var litt sløret sol og stooore bølger. Da vi nærmet oss stranden ble vi møtt av duften av hav og solkrem (helt sant), synet av bølger og badende, og masse unge menn som surfet på de store bølgene, eller kanskje mest gikk frem og tilbake på stranda sammen med hver sin søte dame. I alle fall påsto Superpappa at de ikke egentlig surfet, de bare gikk frem og tilbake på stranda med surfbrett under armen og imponerte de søte damene.

Lille Løve begynte å hoppe opp og ned i vogna da vi kom ned til stranden, han vet hvor vi er da! Han gravde først litt, men havet er så fristende, så han krabbet fort ned dit! Superpappa sto og holdt ham over bølgene en strund og vi tenkte at det var nok, det var faktisk litt høye bølger, men senere fant vi likevel ut at han skulle få lov til å ”vasse” litt, så vi holdt ham mens bølgene slo innover! Han så ut som om han hadde det veldig gøy, samtidig som han liksom var utrolig fokusert! Spesielt syntes han det var veldig gøy når vannet trakk seg tilbake og forsvant, og så rullet innover igjen.

Superpappa badet i de store bølgene (i underbuksa, som han sa; ”hvor dumme er vi egentlig som drar på stranda uten badetøy og håndkle”, men dagen før var det ikke så varmt og nesten ingen som badet), og det så veldig deilig ut. Neste gang tar vi med håndklær og badetøy!

I dag er det vaskedag, leiligheten vaskes og da må Lille Løve og jeg ut. (Det er sikkert det beste for oss alle.) Vi dro til det Store Supermarkedet for å handle middag og frukt. Lille Løve ville først ikke ned i vogna, men fikk en brødskive i hånden, og satt pent og tygget på den hele veien. På det Store Supermarkedet kjøpte vi jordbær som vi tok med i parken der det alltid er noen mennesker som spiler boule. Det er en ganske liten park med to grusplasser der de kan spille, og ellers gress og noen veldig store og fine trær. I et av trærne er det et hulrom der en fugl har rede, den fløy ut og inn og matet, og barna kvitret, og under treet sto jeg og puttet små jordbærbiter inn i gapet på en sulten Lille Løve, som ikke akkurat kvitrer om dagen, men som roper en hel del. Jeg tror kanskje det er sånn at han skulle ønske han kunne snakke litt mer, for når han vil noe, hyler han så det går gjennom marg og ben. Det er litt vanskelig å forholde seg til denne hylingen, i alle fall når han har gjort det en del ganger i løpet av dagen. Han hyler altså når han vil opp og se hva vi gjør (når vi lager mat eller hvis jeg sminker meg eller når Superpappa sitter med datamaskinen osv.) eller når han vil ha tak i noe som ligger høyt oppe eller når han vi ut og ikke får lov…. osv osv. Jeg prøver å forholde meg til det som forsøk på kommunikasjon, men av og til prøver jeg også å late som om jeg ikke hører det, noe som jeg egentlig tror er helt idiotisk- Lille Løve er jo ikke dum. Man kan ikke unngå å høre den hylingen. Og jeg kan jo forstå ham, det må være frustrerende å ikke kunne si hva man ønsker og vil, og også å krabbe omkring nede på gulvet mens alt spennende skjer i ca. en meters høyde.